Kategori: Personer

Publisert av

Kari

Kari Rolland / "Skribenten" -

styreleder og altmuligdame.

Jeg har vært godt over middels glad i dyr siden jeg var liten jente. Den gangen var det nok mest fluer, edderkopper og andre småkryp som ble reddet. Litt enklere kanskje, enn å redde katter, men en klar fellesnevner for meg er at alt liv fortjener å bli behandlet med kjærlighet og respekt.
 
I 2001 bodde jeg i en leilighet i 5 etasje i Oslo. En ettermiddag ringte en desperat veterinær og spurte om jeg visste om noen som kunne overta en frisk, halvannet år gammel katt som familien var lei av, og derfor ville avlive. Mitt returspørsmål var om en katt fra landet kunne lære seg å trives som innekatt. Det mente vet’en at den kunne, og 3 timer senere hadde jeg fått meg samboer.
 

Det viste seg snart at Tussi var drektig. 16 mai fikk hun 4 nydelige små; Sofus, Romeo Clive, Mons og bitte lille Mia. Etter hvert som ukene gikk, ble 3 ting stadig klarere for meg:

  1. Det finnes ingen hjem i hele kongeriket som er bra nok for mine kattunger.
  2. Man gir ikke bort sin egen familie.
  3. Man kan bo i 5. etasje med 1 eller 2 katter, men ikke 5. Da blir man en sånn kattedame som lukter litt rart. (Altså ca en sånn som jeg har blitt nå.)

Samme høst flyttet vi til Nesodden. En dag kom ikke Romeo Clive som han pleide. Jeg lette, la lapper i postkasser, hang opp plakater, og startet det jeg kalte «Nesoddkattens vandreforening». Idéen var at det ville være lettere å få tilbake katten sin hvis alle katteeiere i lokalmiljøet visste at den var borte.

Men på den tiden var det ikke så vanlig å ha pc’er hjemme, og begrepet sosiale medier var vel knapt nok oppfunnet. Det ble derfor for vanskelig å drifte Nesoddkattens vandreforening, så den rant ut i sanden etter en stund.

Jeg fant aldri Romeo Clive, og vet derfor ikke hva som skjedde med ham. Det er kanskje det vondeste av alt, når det gjelder savnede katter. Det tok flere år før jeg sluttet å lete og håpe.
I november 2013 relanserte jeg vandreforeningen, men da bare under navnet Nesoddkatten. Facebook hadde for lengst blitt allemannseie, og nå kom jo den opprinnelige idéen min virkelig til sin rett. Gruppa, som nå heter «Nesoddkatten – savnet og funnet» og teller over 2000 medlemmer, fungerte bedre og bedre etterhvert som medlemstallet vokste. Men jeg så stadig tydeligere at det var mange katter som ikke hadde noen, og som trengte hjelp.
 
Høsten 2015 var det en stor koloni av katter på nordre Nesodden. Da det begynte å bli mangel på fosterhjem hos både Dyrenes hus og FOD-gården, bestemte jeg meg bare for å hoppe i det. På rekordfart fikk jeg en super avtale med daværende Nesodden Dyreklinkk, noen fosterhjem, penger og utstyr inn fra ulike snille folk og mye velvilje fra Tangen Dyrebutikk. Vi var i gang – og siden da har veien blitt til mens vi har gått den.
 
Jeg har store ambisjoner for vår lille organisasjon, og reetablerte foreningen som stiftelse i 2019. Dette var i forbindelse med at jeg solgte min daværende bolig, som ikke egnet seg veldig godt for virksomheten, til fordel for å kjøpe et sted med gode muligheter for kattene. Her bor jeg i dag, sammen med mine egne 3; LilleVill, Petra og Esmeralda, samt et varierende antall Nesoddkatter. Jeg gleder meg til den videre utviklingen!
Jeg har, såvidt det er, et liv utenfor Nesoddkatten også. Her er en ultrakort CV til slutt:
 
Født 23.12.1958, er musikkviter fra Universitet i Oslo, og har jobbet med musikk i hele mitt yrkesaktive liv; som pedagog, utøver og komponist, samt organisatorisk. Siden 1999 har jeg undervist i bl a saxofon og improvisasjon ved Oslo kulturskole, i instrumentaldidaktikk ved Norges musikkhøgskole, samt som frilanser innen disse fagene. Jeg er veldig glad i disse jobbene også.
Publisert av

Camilla

Camilla Noe Takvam - styremedlem og dyrepleier med sertifisering i kattemedisin.

Camilla var den som svarte da Kari tok kontakt med dyreklinikken høsten 2015, i håp om å få rabatt til de hjemløse kattene. Et par dager etter hadde hun fått til en fantastisk avtale, og et par uker etter takket hun heldigvis ja til å utgjøre Nesoddkattens første styre, sammen med Kari.

Ingen som snakker med Camilla er i tvil om at det er Bergen som er hjembyen, på tross av at det begynner å bli lenge siden hun forlot den. Hun har bodd på Nesodden siden hun begynte å jobbe på Nesodden Dyreklinikk i 2010, etter å ha blitt bachelor i husdyrfag ved Høgskolen i Nord Trøndelag (Steinkjer) i 2009. I 2013 ble hun uteksaminert som dyrepleier ved Organia Hansenberg i Danmark.

Camilla har alltid hatt stor fascinasjon for katter og har hatt katt hele livet. Hun bruker mye tid på kurs og etterutdannelse i forskjellige fagfelt innenfor kattemedisin og -atferd. Ved siden av jobben sin på Evidensia Bærum Dyrehospital, der hun har vært ansatt siden 2019, er hun også tilknyttet International Society of Feline Medicine (ISFM). Her er hun sensor for dyrepleiere som tar sertifisering i kattemedisin. Denne jobben ble hun tilbudt etter selv å ha fullført den ettårige etterutdannelsen med svært gode resultater i 2020/2021, ved siden av full jobb. Dyrepleieren vår ligger definitivt ikke på latsida. I 2016 ble hun kåret til «Årets dyrepleier» av Norsk dyrepleier og -assistentforening.

I Nesoddkatten har vi en chat pr katt, typisk bestående av fosterhjemmet, Kari og Camilla. Å ha en dyrepleier som alltid er «på» her, er gull verd. I tillegg er hun på hjemmebesøk fra tid til annen, til de kattene som trenger en kloklipp eller annet som ikke trenger veterinær.

Camilla bor med mannen Peter og 4 katter: Luna som hun tok til seg etter at hun som kattunge ble funnet ute på Nesodden og levert til klinikken i 2010. Svartemaja, nok en kattunge som ble funnet ute og levert skadet til klinikken i 2011. Pelle som ble reddet av Nesoddkatten i 2015 og Fighter som også ble reddet av Nesoddkatten. Mange av dere husker ham sikkert fra da han ble funnet med en bit av et avløpsrør rundt halsen 2. juledag 2018.

Publisert av

Åsmund

Åsmund Hommedal Blikås - styremedlem og fangst- og altmuligmann.

Eg har alltid vore svært glad i alle slags dyr. Eller – neesten alle… Parasittar klarar eg meg fint utan. Kort forklart er eg han voksne mannen som alle BI-studentane i Nydalen går forbi med rare blikk, fordi eg sit på huk på fortauet og plukkar opp sneglane så andre ikkje skal tråkke på dei. Det har skjedd litt for ofte at eg kjem for seint til jobb fordi eg møtte ein sjarmerande katt på veg til bussen, eller fordi eg såg ein slange som måtte reddast bort frå ein alt for trafikkert veg. Sjølv om eg er svært glad i både fuglar, frosk, grevling og kyr, så er det kattar som står meg nærast.

Då kjærasten min og eg kom til Hellvik vart vi kjende med ein heilt herleg nabokatt, som vi var så heldige at vi fekk lov til å vere ekstrafamilie for. Etter nokre år mista vi han grunna sjukdom, og vi sakna å ha ein liten pus i huset. Vi byrja å leike med tanken på å få vår eigen katt, og høyrte litt rundt før vi vart presenterte for Nesoddkatten.

 

Der møtte vi Majus, som vi vart dønn forelska i på flekken. Heldigvis meinte de at vi kunne vere ein god match for denne svært redde karen. Det var ein lang prosess for han å fyrst bli heilt trygg på oss og seinare andre, men no har vi omsider ein godklump som elskar kos, og som til og med tør å helse på framande.

Våren 2023 kontakta Kari meg med spørsmål om eg kunne tenke meg å hjelpe til med å fange inn kattar frå ein stor feral koloni her ute på Nesodden. Målet var å kastrere dei og gi dei nødvendig helsehjelp, for å unngå at endå fleir små firbeinte skulle fødast ute til eit urimeleg hardt liv som kolonikatt. Det viste seg at eg trivdest godt med dette arbeidet, så det vart etter kvart svært mange timar ute i feltet med felle, kikkert og kamera. Heldigvis var det ein fin liten gjeng som var med på dette, så eg var ikkje åleine om prosjektet. Etter kvart utvida dette arbeidet seg til andre spanande oppdrag òg, som f.eks. då vi vart kontakta om kattungar under eit hyttegolv. Nokre gonger etter å ha sete i timesvis i enten steikande sol eller bitande kulde lurar eg nok litt på kvifor eg driv på med dette. Men i det øyeblikket eg omsider har fått katten i fella går dette over i ei intens glede. Innsatsen var verd det!

Men det går diverre ikkje alltid slik som eg ønskar. Nokon gonger må ein tilsynelatande sterk og fin katt diverre avlivast fordi den er alt for sjuk, og vi har mista nokon nyfødde kattungar av ulike årsaker relatert til det harde livet som kolonikattane har. Det gjer vondt. Men då må eg tenke på at sjølv om vi mistar nokre få kattar innimellom, så er det mange fleir som har fått eit mykje betre liv som følge av dette arbeidet.

Ei av kolonikjettene, som eg kalte Busten sidan ho var så pistrete i pelsen, flytta inn heime hjå oss. Der fødde ho tre ungar, og diverre overlevde berre ein av desse dei fyrste døgna. Han fekk etter all dramatikken namnet Busteknøttet Miraculix, og endte opp som ein slags posterboy for dette koloniprosjektet. Busten bur hjå oss enno, og ho og Majus har blitt svært sterkt knytte til kvarandre. Så her skal ho bli.

Eg ser på meg sjølv som ein kombinert fangst- og altmuligmann som gjer det som skulle trengast til ei kvar tid. Dukkar det opp eit uventa problem set eg meg gjerne ned for å prøve å pønske ut ei løysing på dette. Eg takka ja til plassen i styret for Nesoddkatten, i håp om at eg skal kunne bidra til at organisasjonen veks seg sterkare, slik at vi kan hjelpe endå fleir kattar.

Publisert av

Gerd

Gerd J Nilsson -

kontoransvarlig.

Jeg tar meg av bokføring, papirarbeid som møtereferater, årsberetninger og lignende. Utvikling og drifting av hjemmesidene er også min oppgave, samt å holde orden i katteregister og arkiv.    

Jeg har arbeidet både i offentlig sektor og i privat næringsliv – de fleste årene som leder på ulike nivåer i IKT- og konsulentbransjen. De siste årene har jeg arbeidet som coach for mennesker som ønsker å vikle seg ut av gamle problemer og inn i nye og berikende erfaringer.

I barndommen tilbragte jeg mye tid med ulike dyr på mine besteforeldres gård. Der var det kuer, griser, høner, hest, hunder og katter – og jeg ble glad i dem alle (kanskje med unntak av en gris som spiste opp favorittlua mi). Tid og rom for eget dyrehold ble det ikke før jeg var i midten av 50-årene og slo meg ned på Nesodden. Det måtte bli katt!
 
Dessverre mistet jeg henne etter noen år og tok da kontakt med Nesoddkatten og Kari. Først adopterte jeg Silva. Senere ble jeg fostermor for en hjemløs sjel som senere fikk et nytt for-alltid hjem. Så ble jeg på nytt fostermor for en skjønn liten fyr som hadde vært på rømmen i 4 år.
 
Kontakten med Nesoddkatten førte til en trang til å ville bidra, og innsatsen ble satt inn der behovet var størst.
Publisert av

Thea

Thea og katten hennes
Thea og katten hennes

Thea Reynolds - fosterhjemskoordinator

Fredag var uvant med mennesker og sint i flere måneder. Han kunne nok ha vunnet NM i fresing. Sakte men sikkert ble vi venner likevel, og nå er Fredag en ordentlig kosepus som trives godt, og som blir værende her hos meg.

I desember tok vi inn en ny katt, denne gangen fra kolonien vi jobbet med. Kanskje Fredag ville like å få en venn? Nellik, som vi kalte nykommeren, tilpasset seg innelivet kjemperaskt – det var en fryd å se! Fredag, derimot, ville ikke ha en venn. Han ville være enebarn. Heldigvis fant vi et nytt fosterhjem som gjerne ville overta Nellik.

Jeg opplever det å være fosterhjem som utrolig givende, og skulle gjerne hatt flere. Men siden Fredag satte poten så bestemt ned for dette, går det jo ikke. Heldigvis kan det meste løses, og for meg ble løsningen å bli fosterhjemskoordinator. På den måten får jeg hjulpet flere katter og fosterhjem, og jeg får vært med på mange fine prosesser fra redde til trygge katter.

Til daglig er jeg osteopat. Jeg har jobbet på Tangen Helseklinikk siden 2018, og er medeier i klinikken. Fritiden min liker jeg å bruke på venner, familie og kjæresten. Jeg spiller tuba, leser mye bok, driver med hest, og holder på med badstue og bading hele året. I tillegg trives jeg veldig godt med å sitte i sofaen med et broderingsprosjekt og ha Fredag på fanget – så lenge han ikke prøver å angripe trådene mine!