Kari Rolland / "Skribenten" -

styreleder og altmuligdame.

Jeg har vært godt over middels glad i dyr siden jeg var liten jente. Den gangen var det nok mest fluer, edderkopper og andre småkryp som ble reddet. Litt enklere kanskje, enn å redde katter, men en klar fellesnevner for meg er at alt liv fortjener å bli behandlet med kjærlighet og respekt.
 
I 2001 bodde jeg i en leilighet i 5 etasje i Oslo. En ettermiddag ringte en desperat veterinær og spurte om jeg visste om noen som kunne overta en frisk, halvannet år gammel katt som familien var lei av, og derfor ville avlive. Mitt returspørsmål var om en katt fra landet kunne lære seg å trives som innekatt. Det mente vet’en at den kunne, og 3 timer senere hadde jeg fått meg samboer.
 

Det viste seg snart at Tussi var drektig. 16 mai fikk hun 4 nydelige små; Sofus, Romeo Clive, Mons og bitte lille Mia. Etter hvert som ukene gikk, ble 3 ting stadig klarere for meg:

  1. Det finnes ingen hjem i hele kongeriket som er bra nok for mine kattunger.
  2. Man gir ikke bort sin egen familie.
  3. Man kan bo i 5. etasje med 1 eller 2 katter, men ikke 5. Da blir man en sånn kattedame som lukter litt rart. (Altså ca en sånn som jeg har blitt nå.)

Samme høst flyttet vi til Nesodden. En dag kom ikke Romeo Clive som han pleide. Jeg lette, la lapper i postkasser, hang opp plakater, og startet det jeg kalte «Nesoddkattens vandreforening». Idéen var at det ville være lettere å få tilbake katten sin hvis alle katteeiere i lokalmiljøet visste at den var borte.

Men på den tiden var det ikke så vanlig å ha pc’er hjemme, og begrepet sosiale medier var vel knapt nok oppfunnet. Det ble derfor for vanskelig å drifte Nesoddkattens vandreforening, så den rant ut i sanden etter en stund.

Jeg fant aldri Romeo Clive, og vet derfor ikke hva som skjedde med ham. Det er kanskje det vondeste av alt, når det gjelder savnede katter. Det tok flere år før jeg sluttet å lete og håpe.
I november 2013 relanserte jeg vandreforeningen, men da bare under navnet Nesoddkatten. Facebook hadde for lengst blitt allemannseie, og nå kom jo den opprinnelige idéen min virkelig til sin rett. Gruppa, som nå heter «Nesoddkatten – savnet og funnet» og teller over 2000 medlemmer, fungerte bedre og bedre etterhvert som medlemstallet vokste. Men jeg så stadig tydeligere at det var mange katter som ikke hadde noen, og som trengte hjelp.
 
Høsten 2015 var det en stor koloni av katter på nordre Nesodden. Da det begynte å bli mangel på fosterhjem hos både Dyrenes hus og FOD-gården, bestemte jeg meg bare for å hoppe i det. På rekordfart fikk jeg en super avtale med daværende Nesodden Dyreklinkk, noen fosterhjem, penger og utstyr inn fra ulike snille folk og mye velvilje fra Tangen Dyrebutikk. Vi var i gang – og siden da har veien blitt til mens vi har gått den.
 
Jeg har store ambisjoner for vår lille organisasjon, og reetablerte foreningen som stiftelse i 2019. Dette var i forbindelse med at jeg solgte min daværende bolig, som ikke egnet seg veldig godt for virksomheten, til fordel for å kjøpe et sted med gode muligheter for kattene. Her bor jeg i dag, sammen med mine egne 3; LilleVill, Petra og Esmeralda, samt et varierende antall Nesoddkatter. Jeg gleder meg til den videre utviklingen!
Jeg har, såvidt det er, et liv utenfor Nesoddkatten også. Her er en ultrakort CV til slutt:
 
Født 23.12.1958, er musikkviter fra Universitet i Oslo, og har jobbet med musikk i hele mitt yrkesaktive liv; som pedagog, utøver og komponist, samt organisatorisk. Siden 1999 har jeg undervist i bl a saxofon og improvisasjon ved Oslo kulturskole, i instrumentaldidaktikk ved Norges musikkhøgskole, samt som frilanser innen disse fagene. Jeg er veldig glad i disse jobbene også.