Publisert

Søndag 14.07.24

To katter som snutehilser.

Her er de i kattegården på det nye stedet vårt, før de fikk lov til å gå fritt. Kattegården er et spikertelt, altså en slags blanding av ute og inne, utenfor kattehuset, som er en ombygd campingvogn. Fra kattegården kan man gå ut i en inngjerdet kattehage, som ble anlagt for et par år siden. Selv om Burma og Totus nå altså får bevege seg helt fritt, er det interessant og ganske så rørende å se hvor glade de er for både kattehuset, -gården og -hagen sin.

Hjertelig takk!

Vi var litt spente for en liten uke siden, da vi publiserte det som ble mandagsposten, siden det tok 2 dager å få sammen alle bildene. Ville den kanskje bli for kjedelig og oppfattes som masete? Jammen tok vi feil, for makan til fin respons – tusen takk for det!
 
Det er også kjempestas å kunne fortelle at vi har fått 12 nye Grasrotgivere, 2 nye Kattehjelpere, og en fin liten slump enkeltdonasjoner. Hjertelig takk! Det bidrar i høy grad til å holde motet oppe i vårt alltid pågående søk etter tilstrekkelig inntekt.
🙏

Tilbakeblikk

Av og til er det både nyttig, rørende og ganske morsomt med tilbakeblikk. For nøyaktig 5 år siden i dag var det også søndag 14 juli, men da altså i 2019. Det første vi skrev om har stadig relevans:
 
«I dag har vi lyst til å starte med å si noe pent om katteeiere med sosiale, lett synlige katter, som kanskje ikke ser så unge og «freshe» ut lenger. (Ikke katteeierne, altså, men kattene deres…)
 
Dette er på sin plass fordi vi har kontakt med noen av dem av og til. Enten fordi folk har henvendt seg til oss direkte eller fordi de har spurt på Nesoddkatten – savnet og funnet. Felles for mange av eierne er at de tar det pent når vi ringer og melder om at noen er bekymret for katten deres. Det kan være at pus er veldig tynn, ikke er så blank i pelsen eller andre ting som gjør at det er forståelig at folk reagerer.
 
For mange katter er det jo, bokstavelig talt, livsviktig at noen reagerer. Det er fremdeles så altfor mange katter som sulter og / eller lider seg i hjel fordi ingen brydde seg. En årsak til at folk unnlater å bry seg er fordi de ikke orker belastningen(e) det kan føre med seg, tror vi. En mulig belastning er utvilsomt å risikere å bli møtt med skjellsord av en eier som skal ha seg frabedt at noen blander seg. Slike eiere finnes dessverre også.
 
Men til dere som har katter som er vel ivaretatt, også når pus er godt oppe i årene og bærer preg av det – tusen takk for at dere passer så godt på pus! Og tusen takk for at dere tar det så pent når vi ringer og spør om det kan være grunn til bekymring! Dere bidrar faktisk til å hjelpe flere katter enn deres egen ved at dere gjør det lettere for folk å bry seg.»

Chiplesere

Det neste vi skrev om var hvor på halvøya chipleserne våre holdt til. Siden da har en del av de adressene forandret seg. Hvis dere trenger hjelp til å få lest chip på en katt, og dere ikke får tatt med pus til dyrlegen, så kan dere ringe oss på 403 00 188, eller sende melding til sida her. Tangen dyrebutikk har også chipleser som kan lånes, og hvis dere har lagt ut melding om en funnet katt på Nesoddkatten – savnet og funnet, vil det ofte være noen som tilbyr seg å hjelpe med å lese chip.
🕵️

FIV-positive katter

Det siste vi skrev om for 5 år siden i dag, var Burmas introduksjon til Totusene:

«Nesoddkatten har 2 FIV-positive katter. Totus har dere kjent til i et par år allerede, og tidlig i vår tok vi inn Burma, som dessverre også viste seg å teste positivt for dette viruset. På fredag flyttet han inn til Totusene. (For ev uinnvidde: «Totusene» = Totus og hennes 2 døtre Tessa og Tassemor, som er kliss like den vakre mammaen sin. De er ikke FIV-positive, hvilket faktisk gjør det sannsynlig at de er immune.)
 
Burma flyttet fordi det ble litt vanskeligere forhold for ham i det fosterhjemmet han har vært i til nå. Vi var jo naturlig nok spente. Det er ikke så mange månedene sine vi erfarte at det gikk bra for Totusene å bli venner med Jackson, mens det på ingen måte funket med Brage og Sirikit.
 
Da Burma ankom var en stor hybel med separat doavdeling rigget til for ham. Han hadde med seg hulen og doen han var vant til. Poenget med å starte ham inni et bur er å gi trygghet både til ham og til de andre kattene mens han er helt ny. Hvor lenge han trengte å være der hadde vi ingen formening om.
 
Kattehybel
Her er 2-roms hybelen til Burma ❤️ (opprinnelig tekst)
Lys katt i bur (hybel)
Litt forundret, men fattet, ny gutt venter på å treffe jentene. (Opprinnelig tekst)

Kattekvartett

Det viste seg at ca 5 timer var nok. Da hadde det vært tilstrekkelig med gjensidig nysgjerrig og forsiktig snusing til at vi tok sjansen på å imøtekomme Burmas ønske om å åpne porten. Siden har den ikke vært lukket.
 
Vi skal vokte oss vel for å forskuttere noe «happily ever after»-varsel, men at alt er vel så langt, er i alle fall ingen overdrivelse. Burma er virkelig en vennlig og fredelig sjel, og dette ser ut til å gå veldig fint.
Hils og si god søndagskveld, da!
Hilsen nyetablert, godt samstemt kattekvartett. ❤️»
 
Dette var det veldig rørende å lese igjen. Tessa og Tassemor er jo dessverre borte nå, begge to, men Burma og Totus bor fremdeles sammen, dels i vårt lille kattehus, og dels i skribenthuset. De får velge selv nå, etter at de begge ble frittgående for et års tid siden eller så. De er litt som et gammelt ektepar, og er heldigvis stadig i fin form. Enn så lenge lever de altså med FIV diagnosen sin uten at det preger dem på noe vis. Vi krysser jo alle fingre for at de vil være her lenge ennå og at de, når deres tid kommer, vil vise seg å være blant de kattene som dør med viruset, og ikke av det.
 
God søndagskveld!
4 katter som går fint overens.
Sindig sameksistens på en solfylt søndag. (Opprinnelig tekst)
To katter som snuser på hverandre.
«Jeg vil gjerne være venn med deg, Tessa.» ❤️ (Opprinnelig tekst)
Mørk grå kastt som sitter på en liten vei
Her er Totus for ikke så mange dagene siden. Hun er en glad jente som elsker å være ute, men er også veldig glad i å være i kattehuset.
Lys katt som går ute
Og her er Burma for noen få dager siden. Det samme kan sies om ham, mht glede over å gå fritt men også å være hjemmekjær.
Katt som hviler inntil matmors legg
Burma hviler seg mot skribentens legg i innlegget fra 2019. Det gjør han gjerne fremdeles, når anledningen byr seg.
Vi betyr alt for kattene vi hjelper! De er helt avhengige av at dere hjelper oss. Her er gode muligheter, som ikke koster så mye:
 
Grasrotandelen gir oss 7% av det dere spiller for, uten at dere betaler så mye som en krone mer. SMS «Grasrotandelen 922403929» til 60000 eller trykk på knappen.
 
Bli Kattehjelper for et fritt valgt beløp. Selv en 20’er i måneden er gull verdt. Trykk på knappen.
 
Enkeltdonasjoner er også kjærkomne.
 
Vipps: 624380 / Konto: 1506.48.15617
 
Vil du tilby annen hjelp? Trykk på knappen!
 
Tusen takk! ❤️
Publisert

Mandag 08.07.24

Lys katt som går i gresset

Burma ❤️ er en av «FIV-kattene» våre, men frisk og rask og sjarmerer de fleste.

71 gode grunner

En av de faste morgenrutinene våre er å sjekke antall Grasrotgivere. I går hadde vi mistet en. Hjertet synker litt hver gang det skjer, akkurat som det jubler litt hver gang vi får en ny – og det gjorde det jammen i dag tidlig, da vi heldigvis fikk en igjen.
 
«Det var da måte på til flisespikkeri» tenker kanskje noen. Men vi har 71 veldig gode grunner til at hver bidige krone teller. De 71 er nemlig levende vesener der nesten alle er helt avhengige av at vi ikke svikter dem – noen har heldigvis funnet hjem som kommer til å skrive adopsjonskontrakter veldig snart. Dere finner likevel samtlige i bildene, for vi har også katter i kø.

Vi ble dobbelt så store

I fjor, da vi startet jobben med Busteknøttkolonien, og dermed stadig vekk skrev om nye katter som ble fanget inn, fikk vi en lenge etterlengtet – og helt nødvendig – boost på økonomien. Vi mer enn doblet volumet vårt mht til antall katter vi til enhver tid har ansvar for, vi økte antall Kattehjelpere fra 7 til 77 og antall Grasrotgivere fra 190 til 253. Vi fikk også en økning i enkeltdonasjoner på ca 90.000. Likevel økte utgiftene enda mer, så vi gikk kraftig i minus.

Fra hånd til munn

Helt siden starten for snart 9 år siden har vi levd fra hånd til munn. Med det mener vi at det eneste kriteriet vi har brukt for å si ja eller nei til en katt som trenger oss, har vært om vi har et bra nok sted den kan være. Hvis ja, så har vi bare gønna på og krysset fingrene for at økonomien går i hop på et vis. Etterhvert har vi blitt ganske gode til å håndtere usikkerheten som ligger i det å leve fra hånd til munn, og noen ganger knapt nok det. Men man begynner jo å kjenne på litt slitasje, skal det innrømmes.

Hverdagslivet i Nesoddkatten

Hittil i år har Grasroten økt med bare 15. Netto antall nye Kattehjelpere er også 15, siden vi har fått 17 men mistet 2. Dette har helt klart sammenheng med at action gir langt bedre uttelling enn daglig drift i sosiale medier. Det er ganske frustrerende, fordi selv om det kan være svært krevende å få inn katter, og å få dem gjennom den første kritiske fasen hvis de er syke eller skadet, så er det etter dette at mesteparten av jobben befinner seg.
 
Mange av de vi tar inn trenger sosialisering. Særlig hvis kattene er voksne kan det fortone seg litt som å se på at gresset gror. Det tar lang tid. Gjennombruddene er gjerne av typen «Jippi, Black turte å lukte på fingeren min i dag!». Man skal være godt over middels interessert for å mene at det er en overskrift som selger…
 
Mange av de andre kattene blir også hos oss lenge, av ulike grunner. Noen er mer eller mindre uadopterbare fordi de er for kjedelige å se på, eller er for gamle, eller har en eller annen helsemessig utfordring som krever en del, eller andre spesielle grunner. Felles for dem alle er at de skal ha mat, vann, stell, veterinærhjelp når de trenger det, og – ikke minst! – de skal ha kos og kjærlighet. Alt unntatt de to sistnevnte koster penger.

Stor og dypfølt takk!

Vi vil derfor rette en stor og dyptfølt takk til dere som allerede er Grasrotgivere til oss og / eller Kattehjelpere for at dere er trofaste også i de tider vi er så nedlesset i daglig drift at vi ikke har mulighet for å gi dere så mye action som takk for hjelpen.

Vil flere gi oss drahjelp?

På tross av den sjenerøse hjelpen dere gir, befinner vi oss fremdeles helt på kanten av stupet økonomisk. Derfor ber vi også om drahjelp til å få flere Grasrotgivere og Kattehjelpere, så vi kan klare å holde det gående som en sterk, lokal dyrebeskyttelse.

Å bety alt

For hver eneste en av de mange hundre kattene vi har hjulpet siden vi startet har vi betydd alt. For de 71 vi har inne nå betyr vi alt. For de utallige vi så gjerne vil ha mulighet til å hjelpe framover vil vi bety alt. Absolutt alt.
 
Tusen takk til dere som leste helt hit, på tross av lite action! Takk også til dere som deler innlegget!
God mandagskveld til alle. ❤️

Kattene våre

(klikk på et bilde for å starte bildefremvisning med tekst)

Publisert

Søndag 30.06.24

«Hva gjør vi nå da?» spurte vet. Nina. «Vi må la ham få reise» sa jeg, og så strømmet tårene. På mandag tok vi farvel med aller kjæreste Ben. 💔

Hva gjør vi nå da?

Lillebroren til Kalle, som forlot oss for bare fire måneder siden, hadde ikke vært helt seg selv den siste tiden. Forandringen kom så umerkelig at det er vanskelig å si når jeg registrerte den første gang, men for 3 uker siden virket han en dag smertepreget. Vi dro til vet’en. Han var lettere enn ved siste besøk, men 4.4 kg var ikke så verst vekt for Ben, som hadde vært litt på den store sida tidligere. Blodprøvene hadde noen avvik som enten kunne være ingenting, eller alvorlige. Vi ble enige om å gi smertestillende og å komme igjen om 2 uker.
 
I dagene som fulgte var han sitt vanlige jeg store deler av tiden, men stille, tilbaketrukket og nedstemt innimellom. Lørdag morgen var han ikke så interessert i frokost, og natt til søndag og natt til mandag ville han ikke sove i senga med meg. Begge disse tingene var totalt utypisk for matglade og superhengivne Ben. Mandag fikk han Bonqat (beroligende) før turen til kontrolltimen hos vet’en, så besøket ikke skulle være så stressende for ham.
 
Vekta viste at han hadde gått ned 300 gram på 13 dager. Han hadde dessuten litt feber, var litt dehydrert, hadde svekket muskulatur i bakbeina og virket generelt nedstemt. Vet’en sjekket blodprøvene fra forrige gang grundig og vi diskuterte hva en eventuell videre utredning ville innebære for Ben, hva sannsynlige utfall kunne være, og – ikke minst – hvorvidt noen av disse scenariene kunne tenkes å ha gode prognoser hvis vi forsøkte å behandle dem. Svaret var nei. Og deretter kom spørsmålet: «Hva gjør vi nå da?»
2 katter
Kalle ❤️ og Ben ❤️ var veldig knyttet til hverandre.
bildecollage av kattebrødrene Ben og Kalle
Brødre ❤️❤️

Det vanskelige valget

Hvor hjerteskjærende vondt det enn er å bestemme at livet til en høyt elsket venn skal avsluttes der og da, så er det av og til det kjærligste man kan gjøre. Livet til besteBen’en min hadde kommet til veis ende, og vi visste det alle sammen; vet. Nina, jeg – og Ben. Han hadde jo vist meg det de siste dagene, selv om det så klart var altfor vanskelig å ta det ordentlig innover seg. At han skulle plages med flere undersøkelser bare for at vi kanskje skulle få avdekket hvilken sykdom som var i ferd med å ta livet hans var helt uaktuelt. Han måtte få lov til å bli hørt og forstått, nå. 💔

Bare en katt

Ben var den aller skyeste i familiegjengen på 5, som vi heldigvis klarte å finne plass til sommeren 2019. Dere kan lese litt mer om dem bl a her, hvis dere vil:
 
For de fleste fortonte han seg nok som «bare en katt»; en sky, svart katt som skygget banen – hvis han da i det hele tatt ble sett. For de forholdsvis få av oss som fikk lov til å bli ordentlig kjent med ham, var han en utrolig vakker, forsiktig og hengiven sjel. Han var like matglad som sin ca ett år eldre bror Kalle, men ble likevel ikke i nærheten av så stor, heldigvis. Hengivenheten hans var også like stor som Kalles var, men Ben viste den på en forsiktigere måte. Han likte f eks å legge seg pent rundt hodet til mennesket sitt om natta, som en lue, men av en eller annen grunn var det likevel aldri for tett, som jeg syns det ofte blir med «velkrokatter». Hvis det var andre katter i senga allerede, ventet han på tur.
LilleVill ❤️ ytterst, Ben ❤️ i midten og Esme ❤️ nærmest, koste seg sammen i skyggen på 17 mai.
Katt som går på en seng.
LilleVill ❤️ ytterst, Ben ❤️ i midten og Esme ❤️ nærmest, koste seg sammen i skyggen på 17 mai.

Fredelige Ben

Blikket hans var et kapittel for seg. Øynene hans minnet litt om øynene til Lillebjørn Nilsen; snille, milde og med en mollstemt klangbunn, også når han var glad. Uansett hvor «yppete» noen av de andre kattene av og til kunne bli, lot Ben seg aldri provosere. Enten trakk han seg unna, eller så ble han bare sittende å se på dem med det fredelige blikket sitt. Det virket alltid. De roet seg.
 
Ben var en fredsmegler av ypperste klasse på så mange plan. Det har vært en udelt glede å få lov til å dele en bit av livet med ham, etter at hans første, kjære fostermor ble nødt til å «kaste inn håndkledet» i fjor. Den plassen han har i hjertene våre er bare hans, til evig tid.
 
Hvil i fred, aller kjæreste besteBen’en min.
❤️💔❤️
Trist, men takknemlig hilsen fra skribent Kari
🌟
Katt som ligger
Han var en ordentlig staselig kar.
Katt som ligger på en tram.
Slapper av på trammen.
Katt som har viklet seg inn i et stort tøystykke.
Ben visste å utnytte mulighetene som kunne gi en god seng.
To katter som stirrer inn gjennom vindu.
- Hvis ikke du åpner den døra snart, stirrer vi deg i senk!
Katt
❤️💔❤️
Katt
Nå er det bare nydelige Aurora ❤️ igjen av den spesielle gjengen. Hun fikk et fantastisk godt hjem og er heldigvis frisk og rask.

Busteknøttene

Forrige uke trodde vi at Blesen sine små ville våge seg ut av kassa si i løpet av den kommende uka. Det gjorde de i dag! Og hos Mia og gjengen er det full fart og vel så det. Vi kommer tilbake til disse familiene neste uke, og ev noe av det andre vi holder på med. Ferietid er på ingen måte hviletid, snarere tvert i mot.
 
God søndagskveld til hver og en i sær.
Publisert

Søndag 23.06.24

Grå og hvit katt legger og slapper av med kattungene sine

Vakre Blesen følger veldig godt med når det kommer et kamera utenfor døråpningen til huset hennes. Kakao, Koksi og Kokos  aner fred og ingen fare – og det er det jo heller ikke, selv om ikke mamma er overbevist.

Navn til alle store og små!

Juhuu, vi har hatt navnefest siden sist! Inkognito, Sideskill, Midtskill, Fløteflekk og Lille Tiger heter nå hhv Mia, Melvin, Mio, Mingus og Mikki II (Mikki den andre). Er det ikke fine navn? Det er fostermor som har bestemt, etter å ha blitt bedre kjent med den lille familien. Vi syns det er særlig stas at salige Mikki, som vi måtte ta farvel med i mars, har fått sånn en nydelig liten tass oppkalt etter seg.
 
Det er viktig med navn. De skal passe med personligheten, så det tar ofte litt tid. Men særlig når vi jobber med flere katter samtidig finner vi ofte midlertidige navn først, av praktiske grunner. De første vi fikk inn fra Busteknøttkolonien kalte vi Una, Dua, Tress, Kvarten, Kvinten etc. (Akkurat de navnene er faktisk uendret.) Alle som lot vente på seg ble registrert med bilder, og fikk navn utifra farge, kjennetegn o.l. Det er en grunn til at vi ikke fikk inn Inkognito i fjor, for å si det sånn. Hun gjorde seg usynlig mesteparten av tiden. Men så har det vist seg, mer og mer i løpet av den siste måneden, at hun jo slett ikke er noen Inkognito.
 
Mia og ungene, som er seks uker og to dager gamle i dag, har virkelig utviklet seg kjempefint. De små var 10 dager gamle da de kom inn, og den lille familien flyttet inn i et 2-roms hundebur. Da småttisene var fire uker gamle, utvidet vi suiten til en 3-roms, som ble møblert med mye gøy å klatre på, og fine huler og senger. Dette har blitt brukt med liv og lyst og stor entusiasme! På fredag, da ungene var seks uker gamle, åpnet vi burdørene etter å ha satt fram en fin trapp, som rakk nesten helt opp.
Grå og hvit katt
Mia var like på vakt som Blesen, da hun kom - men ikke nå lenger!
Det var veldig spennende! Først måtte det snuses og tenkes en hel del. Så et par forsiktige trinn ned og fort opp igjen. Så litt mer, og deretter enda litt. Døra til rommet har blitt byttet ut med en nettingdør, så resten av gjengen i fosterhjemmet ikke får kommet inn ubedt, men likevel kan ha kontakt med dem.
 
Nå har det blitt veldig stas å løpe på gulvet og finne nye steder å klatre, hoppe og turne på. Vi har selvsagt kattesikret ved å ta vekk potensielle farer, og å blokkere adkomsten til et par ganske høye bokhyller. Og når det er hviletid, er det utrolig rørende å se hvor glade de er i suiten sin, for da er det rett opp trappa og hjem.
 
Busteknøttet Miraculix har hatt kjempelyst til å få komme inn, og i dag fikk han lov. Det gikk fint, altså, men inntrykket var nok at han betrakter kattungene som morsomme nye leker, heller enn levende vesener som faktisk ikke er jaktobjekter. Siden det å være forsiktig ikke egentlig er noe han driver med, får han heller smøre seg med tålmodighet, til småttisene blir store nok til at de kan ta igjen med ham litt bedre.
 
Denne fine gjengen kommer til å være klare for nye hjem i midten av august. I alle fall ungene. Hvor langt mamma Mia har kommet innen da er vanskelig å spå, så det får vi komme tilbake til. Enn så lenge kan dere jo kose dere med både bilder og videosnutter, som ligger i kommentarene.
Grå og hvit kattunge
Grå og hvite kattunger
Grå og hvit katt

Familien Blesen

Den veldig gledelige nyheten om Blesen er at hun har blitt en riktig god mamma. Etter en nokså skrekkslagen start fikk hun heldigvis summet seg nok til å gå inn til ungene sine før det hadde gått et døgn, og nå er hun sammen med dem nesten hele tiden. Når hun er inne med dem, er hun Blesen Blid. Så forvandles hun til Blesen Fresen når hun er utenfor, på inspeksjon av området. Målet hennes er fremdeles å finne en vei ut, dessverre, selv om intensiteten i forsøkene hennes er for nedadgående.
 
Bortsett fra dette er det foreløpig litt mindre å fortelle fra denne familien – fordi Kokos, Koksi og Kakao er ca fire uker yngre enn Mias gjeng, og dermed fremdeles bare oppholder seg inni huset sitt. Vi skal på ingen måte stresse Blesen med å utfordre tryggheten hun har funnet inni der. Foreløpig er det bare der hun klarer å slappe helt av.
 
Men de små har så smått begynt å kravle litt mer, så vi tipper neste kapittel – Se, det finnes en verden utenfor her også! – starter i løpet av kommende uke. Det blir veldig spennende å se hvordan dynamikken blir da.
Grå og hvit katt
Grå og hvit katt med kattunger
Kattunger hviler i sengen sin.
Hviletid hos familien Mia
Nesten, da. Må jo turne litt!
- Er du forelska i oss, eller? - Jaaaaa!

Tusen takk!

Tusen hjertelig takk til dere som støtter oss på fast eller sporadisk basis! Kattekortkunstner Wenche hadde svingt opp fine premier til et lotteri på Seniorlunsj på Breidablikk nylig, som innbragte ca 3.000 kroner! Det, og en del flere enkeltdonasjoner enn vanlig i uka som har gått, har ført til at vi tror at vi klarer å holde hodet sånn noenlunde over vannet en stund til – heldigvis. Likevel snur vi på hver eneste krone, ganske så grundig, og håper inderlig at dere fortsetter å hjelpe oss å hjelpe. Her er alternativene.

Etterlysning

Vi avslutter i dag med å spørre om det finnes en regnskapsfører blant dere, eller en person som er kyndig på området – og som kunne tenke seg å bidra på lik linje med oss andre, altså uten å fakturere oss? Aller helst ønsker vi oss en person som kan overta alt med bokføring, utgiftsrefusjoner, regnskap, årsoppgjør og innrapporteringer.
 
Hvis ikke en sånn person finnes, ønsker vi oss en som bare tar årsoppgjør og innrapporteringer, og som kan svare på våre eventuelle spørsmål når vi trenger bistand til det daglige.
 
For en som kan dette, tror vi at det å føre Nesoddkattens regnskap er temmelig enkelt. Vi bruker Visma eAccounting, men kan vurdere å bytte system hvis det er ønskelig. Siden vi er en stiftelse har vi en autorisert revisor som reviderer årsoppgjøret.
 
Det er ikke et krav at du bor på eller i nærheten av Nesodden, men det er en stor fordel om du er kjent med ideelle organisasjoner, eller har lyst til å bli det. Til slutt er det så klart ingen ulempe om du er glad i katter – men det er du nok siden du har lest helt hit!
 
Dere som tror dere kan ha noe å bidra med her, send oss en mail til post@nesoddkatten.no
 
God søndagskveld!
Publisert

Søndag 16.06.24

Katt slapper av ved siden av gule blomster

Dette er Blesen ikke så lenge før vi endelig fikk henne i fella.

Den siste jenta

Endelig var det Blesen sin tur til å gå i fella. Så vidt vi vet er hun den siste av jentene i Busteknøttkolonien – bank i bordet! Det var klin umulig å få henne i fella i fjor, hun lurte oss hver eneste gang. Av alle kattene vi kartla da gjenstår det nå å få inn fem, som vi er rimelig sikre på er hanner.
 
Blesen rakk, i likhet med Inkognito, som vi skrev en del om forrige uke, å få et kull ute. Da droppfella hadde henne i går ettermiddag, var det bare å gå bort til redet hennes og løfte ut 4 nydelige småtasser. Hjertene sank da det viste seg at den ene var nokså kald, og virket veldig dårlig. Vi kjørte derfor til NMBU med hele bunten, mens den svake ble varmet så godt som mulig underveis.
 
Den vesle kroppen ble lagt på oksygen, men det viste seg veldig snart at pusen var døende. Det beste vi kunne gjøre for henne var å hjelpe henne ut av verden på en mindre smertefull måte enn hva hun ellers ville ha opplevd. Uansett hvor mye «naturens gang» det enn måtte være, gjør det vondt.
 
Vi tror ungene ble født 6 juni, og at hun dermed bare ble 9 dager gammel. Vi hadde kjent henne i en times tid. Likevel gjør det altså ordentlig vondt. Hun måtte i det minste få et navn og en verdig avskjed. Vi syns navnet Klara kledde den bittelille, mykgrå ungen.
 
Klara fikk dermed bli med hjem igjen, etter at vet’en hadde lagt henne omsorgsfullt i en eske. Vel hjemme fikk hun en grav på en fredelig plett i skogen.
Hvil i fred, vesle Klara.
Liren kattunge på flere bilder
Verdens vakreste og uskyldigste vesle Klara skulle ikke få mer enn 9 dager i denne verden. Hvil i fred, lille venn.

Blesen, Kokos, Koksi og Kakao

Blesen og hennes 3 gjenlevende unger, som vi foreløpig kaller Kokos, Koksi og Kakao, er installert i en egen, godt skjermet kattegård rett i nærheten av Nesoddkattens lille kattehus. Vi tror det vil oppleves som litt mindre fælt for Blesen enn om hun hadde måttet være innendørs i en «hundebur-hybel». Foreløpig syns hun det er ganske skummelt likevel, hvilket ikke er så rart. Hun har jo forstått at hun har mistet sin dyrebare frihet, og at uansett hvor høyt hun klatrer nettingen, finnes det ingen vei ut.

Katter i et bur ute
Ååååkei. Vi trenger egentlig bare hun lengst til høyre. Etter et par lure knep - klarte det!
Kattunger sover sammen på et teppe
De friske ungene tilbragte ventetiden på NMBU med å sove riktig godt inni buret sitt.
Liten kattunge
Kokos
Liten kattunge blir holdt
Kakao
Ansiktet til en liten grå kattunge
Koksi
Liten kattunge i en hånd
Kokos
Liten kattunge i en hånd
Kakao
Liten grå kattunge ligger krøllet sammen i en hånd
Koksi
Fordi hun er redd, er hun litt mindre sammen med barna sine enn hva vi skulle ønske. Men vi følger godt med og har løpende kontakt med dyrepleieren vår om hva som er faresignalene, og hvor langt vi ev kan «tøye strikken» hvis det virkelig drøyer. Vi krysser nemlig alt vi har for at hun klarer å ta vare på ungene sine selv, aller mest fordi det er det som er det absolutt beste for dem.
 
Alternativet er at vi må flaske dem opp. En kombinasjon vil være vanskelig med en mamma som foreløpig ikke stoler nok på mennesker til at hun lar seg håndtere. Men vi har god tro. Sist vi sjekket hadde hun gått inn igjen til dem, og lå og ammet. Det er et ganske kjærkomment syn i starten av det som selvsagt er en enorm omveltning for en pus som aldri før har opplevd å være innestengt noe sted.
 
Vi har god tro, og skal så klart holde dere oppdatert!
Tre kattunger sover på skinnfelle.
Kokos, Koksi og Kakao på den deilige skinnfellen inni det nye huset deres ….
Katt strekker seg oppetter en vegg.
… mens stakkars mamma Blesen desperat prøver å finne en vei ut.
Det er slitsomt å være desperat, så det må hviles litt innimellom.
En katt inne i et bur ser på en katt på utsiden.
- Hvem er han der? lurer Blesen. - Hva skjer inni her? lurer Burma

Familien Inkognito trives!

Hos familien Inkognito er framgangen over all forventning. Ungene koser seg glugg i lekelandet sitt og fostermor får nå lov til å klappe Inkognito forsiktig på siden mens hun gir henne flytende godis, som hun elsker. Det var det ingen som hadde trodd for en uke eller to siden!

En skuffelse

Helt til slutt i dag kan det nevnes at Nesodden kommune endelig – etter 8 måneder – har behandlet søknaden vår om økonomisk drahjelp ifm det enorme løftet Busteknøttkolonien er for oss. Vi fikk avslag. Nada. Å gjøre en innsats for å følge opp Lov om dyrevelferd anses vel ikke som viktig nok?
 
Siden realiteten er at det er viktig, og kjempedyrt, ber vi så pent vi kan, igjen, om at alle som deler vår oppfatning om at det er viktig, og som har mulighet, hjelper til med det de kan. Vi linker til ulike varianter, som alle er hjelpsomme. Tusen takk.
 
God søndagskveld til hver og en i sær!
En grå katt slapper av med kattunger.
Samtidig, hos familien Inkognito, som ligger noen uker foran familien Blesen når det gjelder å bo tett på folk: Når mamma tør å ligge med ungen så avslappet, så tett inntil burkanten har hun kommet veldig langt!
To katter slapper av.
Mer avslapning.
Katter slapper av.
Enda mer.
Katt slapper av hule med kattunger under seg.
Hendig ordning med matestasjon inni den hengende hulen og «venterom» rett under.
Kattunger ligger på ryggen i en kurv.
Siden det var så mye actionbilder forrige gang, blir det bare kos i dag.
Grå og hvite kattunger koser i en kurv.
Og mer kos.
Kattunger koser seg i en kurv.
Og enda litt.
Publisert

Tirsdag 11.06.24

Kattunger leker på klorestativ i et bur.

Gøy å leke!

Inkognito og katteungene

Nå er det visst en stund siden vi har skrevet noe særlig om Busteknøttkolonien, men det skal fikses opp nuh! Og det både med noen harde fakta og litt skikkelig kattunge-spamming. For på tross av at vi lyktes med å ta inn langt de fleste av kattene i fjor, gjensto de mest gjenstridige gjengmedlemmene da høsten satte inn. Da konsentrerte vi oss om å oppgradere vinterlyet deres i stedet. Nå er vi tilbake på innfanging igjen.
 
For tre uker siden fikk vi inn Inkognito, en av de to siste jentene, og hennes 4 kattunger. De ble først installert i et av de største hundeburene koblet med et mellomstort bur som doavdeling. Vi tenkte frk Inkognito kanskje ville være glad for å få arve fødekassa som Una brukte i fjor, og det slo godt an. De er ganske like, og det er slett ikke utenkelig at Una er enten moren eller søsteren til Inkognito – det er en del familiebånd i kolonien vår. For noen dager siden koblet vi på enda et av de største burene, så nå har de en skikkelig suite med mye gøy å klatre på, ligge i og leke med.
Grå og hvit kat i et bur passer på kattunger
- Nå må jeg gå bort til barna mine og gi dem litt mat, sier fineste Inkognito.

Fire fine gutter

Ungene til Inkognito ble født 10 mai, og er dermed 4,5 uker gamle i dag. Siden mamma’n foreløpig er veldig skeptisk til mennesker, lot vi henne få litt tid på seg før vi begynte å håndtere ungene. Men nå er hun komfortabel med at vi både koser og løfter opp de små – og jammen begynner hun ikke å bli litt på glid, hun også. Når hun har blitt enda litt tryggere, og de små trenger mer boltreplass, er planen selvsagt at vi skal åpne burdøra så de får komme ut i resten av rommet også.
 
Vi tror det er 4 gutter, og de foreløpige navnene deres er Lille Tiger, Fløteflekk, Midtskill og Sideskill. Lille Tiger er såpass mye mindre enn de andre at vi lurte litt på om det kunne være noe galt med ham, men nå ser det ut som om det går seg til. Om ikke veldig lenge skal de små uansett få seg en tur til vet’en 2 og 2, for en helsesjekk. Mamma Inkognito skal få vente til hun er tryggere. Det er ingenting som tyder på at det er noe i veien med henne, og hun kan uansett ikke kastreres før hun er ferdig med oppgavene sine som mamma – som hun for øvrig er veldig flink til!
 
De små er så klart ubegripelig søte og morsomme, derfor spammer vi dere litt med videosnutter i kommentarene i dag. Denne lille gjengen kommer til å være klare for adopsjon i midten av august. For dere som tenker at det kanskje kunne være en fin tid å ønske et nytt lite familiemedlem velkommen, finner dere info om adopsjonsrutinene våre her.
Grå og hvite kattunger spiser fra en skål
Små kropper og store skåler. Mesteparten av maten kommer fra mamma foreløpig, men det er stas å smake.
Grå og hvit kattunge
- Jeg går oppi her, jeg, sier Fløteflekk.
Grå og hvit kattunge ser i kamera
Veldig søt Fløteflekk, er han ikke?

Busteknøttkolonien

Så litt harde fakta. Med den foreløpig siste lille gjengen her, har vi faktisk tatt inn 37 katter fra Busteknøttkolonien, når vi inkluderer de 3 vi var nødt til å hjelpe ut av livet fordi de var for syke, samt de kattungene som har blitt født etter at mødrene deres kom inn.
 
10 av kattene har fått komme tilbake til kolonien, etter å ha blitt helsesjekket, kastrert, chip’et og vaksinert. Det som er veldig hyggelig, er at de aller fleste av disse har blitt merkbart tammere, i alle fall overfor dem som har daglig kontakt med dem. De trives med livene sine, får god mat, helsehjelp når de trenger det og har fått beholde akkurat den samme friheten de var vant med, men på en tryggere måte. Og, ikke minst, de er ikke lenger i stand til å formere seg!
 
Restene av kattene er enten adoptert ut, eller fremdeles i fosterhjemmene sine. Noen av dem vil nok forbli der, mens andre er ledige for adopsjon.
Grå og hvit katt slapper av i en hule
Inkognito smiler godt til oss, stadig oftere.

Busteknøttet Miraculix er veldig ivrig på å bli kjent med den nye gjengen. Og å spise maten deres…

Søke om støtte

Når det gjelder økonomien, er det umulig å ha vanntette skott mellom hva som hører til Busteknøttkolonien, og hva som hører til alle de andre kattene våre, i alle fall på inntektssida. Vi bruker alltid pengene våre der de trengs mest. I fjor (altså 2023) hadde vi totalt rett i underkant av 490.000 kroner i inntekter. Vi hadde rett i overkant av 700.000 kroner i utgifter. Det går jo ikke helt opp. Vi er veldig takknemlige for at vår private utlåner er både grei og tålmodig.
 
Nesodden kommune har fremdeles ikke behandlet søknaden vår om støtte til underskudd ifm Busteknøttkolonien. Da vi sendte den i oktober i fjor, hadde vi et estimert underskudd på 117.000. Da vi sendte den igjen nå i juni 2024 (kommunen har en ny søknadsordning) er det estimerte underskuddet på 166.000. Vi håper de finner at jobben vi gjør, aldeles frivillig og ubetalt, er verdt i alle fall noe. Vi håper også selvsagt på flere Kattehjelpere, flere Grasrotgivere, og flere som donerer enkeltbeløp.
Grå og hvit kattunge drikker varnn
Liten pus, stor vannskål. De er ganske like, men akkurat denne finingen ser veldig ut til å være Sideskill.
Hm. Sideskill eller Midtskill!? Det må være Midtskill. Nydelig liten pusekatt!
Grå og hvit kattunger sover og koser
Vi må hvile litt innimellom, og det er best hvis vi gjør det i en haug.
Grå og hvite kattunger koser
Fløteflekk og Lille Tiger.

I dag så vi at vi hadde mistet en Grasrotgiver. Sånt skjer så klart, heldigvis ikke veldig ofte, men hjertet synker litt hver gang. Akkurat som det jubler litt hver gang vi ser at vi har fått en ny. Det er en ganske tydelig sammenheng mellom antall grasrotgivere og hvor aktiv man er på facebook. Klarer man å «fôre på» med daglige innlegg, kanskje til og med flere ganger daglig, kan det gi enormt god uttelling. Vi har dessverre ikke kapasitet til det – men gir likevel ikke opp håpet om at de av dere som vet hvor dedikert vi jobber, vil hjelpe oss å spre ordet om at vi virkelig trenger flere støttespillere. Vi har nemlig absolutt ingen intensjoner om å gi oss! Men vi kan i alle fall ikke påta oss ansvar for noen ny koloni før vi er litt mer i vater økonomisk. Totalt har vi ansvar for mellom 60 og 70 katter nå.

Tre små kattunger i en pelsseng
Tre små kattunger koser i en pelsseng.
Lille Tiger og Sideskill.

Ooops, der snublet visst mamma litt i minsten. Men det har en tendens til å gå bra likevel!

Sånn. Det var både litt kattungespam og harde fakta. Da gjenstår det bare å ønske god tirsdagskveld til hver og en i sær!

Publisert

Søndag 02.06.24

En sort og hvit pus sover

Verdens vakreste Kaia.

Gode Kalle

«Delete from household?» Tårene bare spratt. Det var litt overraskende at reaksjonen var såpass sterk, men samtidig kanskje ikke.
 
Vi holdt på å oppgradere katteluka i kattehuset så den også kan styre hvem som får gå ut, og ikke bare hvem som får gå inn. Da kan vi nemlig ta inn nye katter. Da vi fikk opp lista over chipnumrene til de kattene som allerede bor der og har brukt luka en stund, skulle vi erstatte numrene med navnene på kattene.
 
Vi stusset litt over at det var ett nummer for mye. Det var da vi sjekket og fant ut at det var salige Kalle, som vi måtte ta farvel med i starten av februar, at reaksjonen kom. (Vi hadde så klart glemt hvor lenge det er siden vi installerte luka.) De eneste alternativene var enten å erstatte nummeret hans med navnet hans, eller å «slette ham fra husholdningen». Det ble jo det siste. Det er tross alt 4 måneder siden han forlot oss. Men det føltes likevel helt forferdelig å liksom måtte gjøre kort prosess med aller kjæreste Kallemann Kalle.
 
En del vil kanskje riste på hodet og lure på om vi er totalt blåst, men vi tror likevel det er ganske mange som kan relatere til den sterke reaksjonen. Selv om dyra våre forlater oss, bor de i hjertene våre for alltid. Og innimellom skjer det noe, eller vi finner noe de hadde, som gjør at de liksom bare er her igjen, helt ut av det blå. Det er vondt og godt samtidig, egentlig.
Sort katt lukker øynene og nyter og bli kost på.
Kallemann Kalle og skribenten var enige om ganske så mye.

Sterke Kaia

Kaia, derimot, er fremdeles blant oss – og det hadde vi egentlig ikke turt å håpe på. Nå er det ganske lenge siden sist vi skrev om henne. 17. mars for å være helt presis, og da håpet vi at vi ikke skulle få dårlige nyheter hos vet’en. Det fikk vi imidlertid, veldig dessverre.
 
Vi visste allerede at hun hadde noen forandringer på tykktarmen. De kunne være helt ubetydelige, men de kunne også være skumle. En kontroll etter noen uker ville gi svar.
Kontrollen rett før påske viste ytterligere og store forandringer på tykktarmen, og denne gangen endringer på tynntarmen i tillegg. Såpass store forandringer på få uker tilsier at det overveiende sannsynlige er ganske aggressiv kreft. Resultatene av blodprøvene forsterket det. Utsiktene var dystre, og vet’en anbefalte avliving.
 
Men en ting er hva prøvene sier, en annen ting er hva katten sier. Kaia viste nemlig med all mulig tydelighet at hun frydet seg over livet. Hun hadde flyttet inn i det nye fosterhjemmet sitt et par uker før det siste vet.besøket, og funnet seg veldig godt til rette nesten med en gang. Hun koste, lekte, spiste godt – og hadde man ikke visst bedre, hadde man trodd at hun var en frisk og rask 3-4 åring, heller enn en veldig syk 14-åring. Det var altså ikke samsvar mellom kart og terreng, og da er vår oppfatning at man følger terrenget. Vi ble enige om at Kaia skulle få komme hjem igjen og fortsette med å nyte livet, så lenge hun viste god livskvalitet.
En sort og hvit katt
Kaia leker gjerne med alt som kan lekes med, alene eller sammen med fostermor eller -far.
På tross av at hun ikke virket å ha vondt, har vi valgt å smertelindre henne godt for å være på den sikre siden. Hun får også lett fordøyelig skånekost. Fosterforeldre hennes følger nøye med på henne, både fysisk og psykisk, og med særlig blikk på om hun virker smertepreget. Planen er at hun skal få leve så lenge hun viser oss at hun har det fint. Når vi ser at sykdommen begynner å prege henne, skal hun få lov til å sovne inn hjemme, hos dem hun har blitt så glad i.
 
Foreløpig er alt vel, og det altså i mye lenger tid enn noen ville trodd. Hun har til og med lagt på seg litt. Vi er bare veldig glade for hver eneste lykkelige dag og uke hun får.
 
Sannsynligvis er det en del av dere som nå lurer på hvorfor i all verden vi ikke gir henne en eller annen behandling, siden hun er i så god form. Svaret er at prognosene hennes er elendige. Valget var i praksis avlivning, eller videre utredning som ville vært en stor påkjenning for henne, med eneste resultat at de kanskje ville gitt oss større nøyaktighet mht hvilken type kreft hun har, men ingen bedring eller bedre prognoser for Kaia. Det vi nå gjør var det siste alternativet. Vi vet ikke hvor lenge Kaia har igjen. Vi vet bare at hun er en fantastisk pus, som fortjener alle de gode dagene hun kan få. Det ligger en fin liten videosnutt av henne i kommentarene.
Sort og hvit katt steller seg
- Jeg liker å holde meg i orden.
Hun koser seg alene…
Sort og hvit katt slapper av i går sofa.
- Tar du bilde nå som jeg ligger her for å hvile meg litt?
Sort og hvit katt i armkrok
…og i en trygg armkrok.
For øvrig er det, som alltid, mye å holde på med på ulike fronter – alt fra når og hvordan vi skal få inn en særlig gjenstridig kolonijente med magen full av kattunger, til utvidelser av familiebur og omarbeidelser av kattegårder, via daglig drift både her og der og på ulike områder.
 
Pass på dyra i varmen!
 
Ha en fin søndagskveld!
Publisert

Søndag 26.05.24

Katt koser seg i gresset.

Wasabi ❤️ slapper veldig godt av på ett av favorittstedene i hagen.

Ny familie fra Busteknøttkolonien

Det er varmt om dagen. Litt i varmeste laget for både katter og en del av oss tobeinte også, men vi holder jo på likevel.
 
I fjor startet vi jobben med TNR aksjonen Busteknøttkolonien. Vi fikk inn de fleste av dem, men manglet 2 hunner og 5-6 hanner. Siden TNR går ut på å sette ut igjen katter etter helsesjekk, kastrering, chip og vaksine holdt vi pause på innfanging i vinter, siden vi ikke hadde disponible fosterhjem.
 
På mandag fikk vi inn Inkognito, den ene av jentene, som hadde rukket å få 4 små ute. De ble født 10 mai, og er dermed drøyt 2 uker gamle nå. Foreløpig bor den lille familien i et hundebur med egen doavdeling, men planen er at de skal få tilgang til resten av rommet så snart mamma Inkognito blir litt vant til fostermor.
 
Det er jo en grunn til at vi ikke fikk inn henne og de andre vi mangler i fjor. De er de skyeste av hele bunten. Men vi har hatt veldig mange sky katter før, så vi vet at det går seg til med tid og tålmodighet. Noen trenger mer tid enn andre, men de blir trygge til slutt. Både Sivert, Gustav og Wasabi, som dere ser bilder av i dag var skrekkslagne da de kom til oss.
Katt i hulen sin inne i et bur.
Inkognito ❤️ er ikke helt misfornøyd med å ha kommet til et sted med så god room service.
Kattemamma oppe på taket over "hulen" der barna er.
Mamma må hvile litt oppå kassa av og til. 4 søte små er inni der.
Kattemamma slapper av.
Fin plass!
Kattemamma på taket titter ned i hulen til barna sine.
- Har dere det bra der inne?
Kattemamma i hulen og ammer barna.
Mye av tiden går med til amming.

Sivert, Gustav og Wasabi

Sivert, som også er fra Busteknøttkolonien, har fremdeles en lang vei å gå. Han ville blitt satt tilbake til kolonien om det ikke var for at han ble jaget av de andre kattene der. Men han har blitt mye modigere allerede, og han skal få bruke den tiden han trenger. Drømme(foster)hjemmet hans kommer til å dukke opp før eller senere.
 
Gustav og Wasabi kom til oss sammen, men fra et annet sted. Vi antok derfor at de kunne være sammen. Det viste det seg imidlertid at de ikke kunne, så det var litt utfordrende en stund, for å si det forsiktig. Men det løste seg til slutt. Gustav har blitt kjempetrygg og trives glugg som bygutt med balkong. Wasabi bor i samme fosterhjem som Inkognito og en del andre. Han er bestevenner med Mattis og Gråpus, og tør ikke helt å bli klappet av fostermor ennå – men det nærmer seg.
Svart katt, gule øyne og bokstaven F i gult på venstre side og D i gult på høyre side blir FOOD
Katt ligger i skjul og titter bare så vidt frem.
Sivert ❤️ er fremdeles en veldig forsiktig sjel.
Sort katt ligger og koser seg.
Her er Gustav igjen - han blir ikke bare tullet med, altså… Det er rart å tenke på at han var akkurat like forsiktig og engstelig som Sivert da han kom til oss. Se på den trygge og flotte staskaren han er nå, da!

Presentasjon av katter

For noen uker siden startet vi så fint med å presentere en ny katt som søker drømmehjemmet hver tirsdag og fredag. Det ble det brått slutt på etter ikke så mange ganger. Vi fikk melding om at det var mistanke om at vi spammet dere, og dermed fikk vi ikke lagt ut som planlagt. For oss er det komplett uforståelig. Vi har så klart klaget, men foreløpig ikke fått svar. Forhåpentligvis får vi medhold, og kan gjenoppta dette om ikke så altfor lenge. Enn så lenge kan dere jo kose dere med et nytt bilde av Kasper idag, og et par videosnutter i kommentarene – og se hvilke fininger vi har til adopsjon her:
Katt ligger i skyggen på en trapp.
Kasper ❤️ svaler seg på trappa.
Sett gjerne ut vann i hagen til forbipasserende dyr!
Ikke etterlat dyr eller folk i parkerte biler i varmen!
God søndagskveld!
Publisert

Søndag 19.05.24

Katt vandrer i gresset

Kasper – en av dem som søker et godt for-alltid-hjem.

Betale for katt

Her om dagen fikk vi en link på messenger. En vennlig sjel mente vi burde se en post fra noen som etterlyste folk som hadde kattunger å gi bort. Nå gir jo ikke vi bort verken kattunger eller voksne katter, vi adopterer dem bort, mot et nokså beskjedent adopsjonsgebyr. Vi gikk likevel inn på den aktuelle gruppa, og fant det vi regnet med å finne:
 
Mange folk tagget andre folk som hadde kattunger. Det virket som om flere av dem allerede hadde gitt bort sine. En bemerket at en annen ville ha betalt for sine. Hvorfor det, var det kanskje rasekatter? En del folk foreslo heller å kontakte oss eller Dyrenes hus, Sommerkatten, DOOA, Hjerte for hjemløse katter eller FOD. Vi fikk noen kjempefine attester, hvilket så klart er hyggelig. Vi har imidlertid ikke blitt kontaktet av vedkommende som ville ha kattunge. Vi kommer heller ikke til å bli det, og vi tipper de andre organisasjonene lider samme skjebne. Vi tar jo betalt, alle sammen.
 
Skråsikkerheten baseres utelukkende på empiri, ikke på at vi plutselig har blitt synske – så vi håper jo vi tar feil. Men erfaring tilsier altså at folk som ikke skjønner hvorfor de skal betale for kattunger heller ikke skjønner hva vi holder på med, eller hvorfor vi må gjøre det. For mange handler det nok også om at de ikke ønsker å vite. De har kanskje en fornemmelse av at det ville forstyrre kosen for mye, og den er jo hellig.

Vi trenger flere midlertidige og faste hjem for katter

Så – siden det er så sykt vanskelig både å få egnede fosterhjem og gode adoptivhjem, er vi i en slags evigvarende «vri hjernen» modus for å tenke ut hvordan vi kan makse den allerede ganske sprengte kapasiteten vår ytterligere. En ting er i alle fall sikkert – det blir mye god trim for løsningsorientert-musklene, om man kan si det sånn.
 
Rent praktisk har vi flere prosjekter gående for tiden. I det største sprakk dessverre nylig Plan A. Plan B er derfor at vi skal ha inn en kattefamilie og en «sprekkeferdig» vordende mamma veldig raskt. Går ikke det heller, blir plan C at vi skal ha inn 2 kattefamilier raskest mulig.
 
Så er det noen andre situasjoner her og der, noen litt mer klønete enn andre. Felles for dem alle er at det er flere hensyn å ta, og mye logistikk som skal klaffe. Vi får det nok til på et vis. Vi gjør jo som regel det.
 
Men det hadde ikke gjort noe om det hadde meldt seg noen riktig godt egnede fosterhjem, til både redde og trygge, små og store katter, og noen like gode adoptivhjem til de fantastiske kattene vi har – men som altså ikke er interessante for dem som mener katter burde vært gratis.

God Pinsesøndagskveld!

Katt titter frem fra plante
Lilly ❤️ gleder seg til drømmehjemmet.
To katter spiser av samme matskål
Det gjør også Tuppen ❤️ og Lillemor ❤️
Svart og hvit katt poserer for fotografen
Og fineste Charlie ❤️
Sort langhåret katt går ute i gresset.
Kaala ❤️ er glad i å gå tur også. Bare det ikke er så altfor varmt!
Katt med skjerm
Kasper ❤️ er så tapper, så tapper, etter å ha blitt bitt igjen.
Katt med skjerm
- Hva er du sier?! Skal vi endelig ta den av?!!!
Katt vandrer i gresset
Det skulle vi! Og denne gangen holdt det.
Katt vandrer i gresset
Det er bare SÅ fint å være ute i hagen igjen!
Katt med stor, flott hale
Ingenting å si på haleføringen.
Katt ute og går
- Vet du hva? Det går an å få med meg i familien din! Kjærlig hilsen Kasper ❤️
Katt ligger i skjul i enliten trehule.
En skyggehule er ikke det verste man kan ha, mener Kaala ❤️ - som er en av dem som søker drømmehjemmet.
Katt ligger på en seng
TomTom ❤️ mente det var svalest på senga i ettermiddag …
Publisert

Søndag 12.05.24

Katt ligger i gresset

Nydelig liten frøken ❤️ som nok var på frierferd for aller første gang.

Reisebrev

Selv på god avstand var det ikke vanskelig å se at den fine frøkna på dagens første bilde gjerne skulle hatt seg en frier. Hun rullet seg og gjorde seg til der hun satt i veikanten, men da skribenten kom nærmere, fant hun det tryggest å samle seg litt, hoppe noen meter lenger unna, for så å betrakte denne fremmede tobeiningen.
 
Denne uka blir det reisebrev fra Captain George’s rike – men det blir i alle fall ikke han som blir frøknas frier. Han er nemlig kastrert, og dessuten mest opptatt av å sove på jobb. Captain George er 14 år gammel, og har fast plass på «fordekket» på billettboden til Lucrecia. Han har en nestkommanderende også, Sailor Chuck, som holder fortet på bakkeplan.
Båt - en katt foran og en i baugen
Sailor Chuck ❤️ foran, Captain George ❤️ i baugen.
Katt i baugen på en båt
14 årige Captain George har litt trøbbel med rennende øyne, men han får daglig rens av dem.

Forskjeller

Det er fort gjort å komme i snakk med likesinnede. Lucrecia kunne fortelle at hun, i tillegg til kattene hun tok seg av rundt billettboden sin (og de var flere enn de to nevnte) hadde 4 hjemme. Vi var enige om mye, men ikke om alt. Hun mente f eks at det ikke burde være et mål å kastrere samtlige katter, for da ville det jo til slutt ikke bli katter igjen. Det er mange færre nå, det bor ikke katter i skogen lenger, sa hun.
 
Skribenten – for anledningen i «jeg»form videre – mener derimot at et mål om å kastrere alle katter er bra. Dette fordi det er uoppnåelig. Det «verste» som kan skje er dermed at det kan bidra til å begrense det enorme overskuddet av katter vi har i Norge.
 
Men Lucrecia og jeg bor i ulike land, og er selvsagt preget av det. Jeg kan ikke skryte på meg å ha god kunnskap om forholdene for katter i andre land enn Norge. Det jeg vet er stort sett begrenset til de inntrykkene jeg har fått når jeg er på tur utaskjærs; en uke om våren og en om høsten. Enkelte steder har massevis av katter som har det så vanskelig at hjertet knuses flere ganger daglig. Andre steder, som her jeg er nå, er det helt annerledes. For det første er det langt færre og de virker å ha det veldig bra, faktisk. Mange av dem har den karakteristiske øretippen: Den øverste spissen av øret klippes av samtidig med at de blir kastrert. Det er en effektiv måte å vise verden at dette er en katt som er kastrert og ivaretatt.

Community katt vs huskatt

Hva som skal til for at en katt er ivaretatt avhenger av hvem man spør. 5 forskjellige nordmenn kan gi 5 forskjellige svar. Likevel tror jeg gjengs norsk standard, om det i det hele tatt fins, er at pus skal ha et hjem hos snille mennesker som sørger for mat, vann, ly, trygghet, stimulans og veterinærhjelp ved behov.
 
Det virkelig enorme problemet for norske katter som ikke har noe hjem, er de lange og kalde vintrene våre. De finner ikke mat og de fryser ihjel. Det er på ingen måte sammenlignbart med katter som bor i land som ikke har vinter, i alle fall ikke i vår definisjon av ordet. Når klimaet er ok hele året, er det å være en «community cat» en helt annen situasjon. Det kan i alle fall være det, gitt at community’et består av gode folk. Det virker det i høy grad å gjøre her.

Suverene herskere av eget rike

Mange av kattene oppfører seg som tricoloren med halsbåndet jeg tok bilder av mens hun var opptatt med å vaske seg: Selv om jeg puset med min snilleste stemme, ofret hun meg ikke et eneste blikk – på tross av at jeg sto veldig nær henne, i mange minutter. Hun bare holdt på med sitt. Hadde hun vært sulten ville hun ha innyndet seg. Hadde hun manglet kos, ville hun ha respondert. Hadde hun vært usikker på om folk var til å stole på, ville hun ha stukket av.
 
Men hun lå bare der, rett innenfor muren som skilte den meterhøye bakken fra turstien. Turgåere passerte henne hele tiden, men hun var aldeles urokkelig, holdt på med sitt og var like suveren som en dronning. Og selv om halsbåndet hennes indikerte at hun kanskje hadde en tydeligere eier enn alle de som ikke har halsbånd, var oppførselen hennes typisk for de fleste av dem jeg har sett. Det er nesten så man kan høre dem tenke «Jeg sitter, ligger og går akkurat hvor jeg vil, og det er ingen som plager eller forstyrrer meg».
Tricolor katt som vasker seg.
Søndagsvasken var ikke noe denne fine jenta ❤️ tok lett på.
Katt som ligger på bakken.
Se det suverene uttrykket til Dronningen av å vaske seg!
Katt med avklippet øretipp.
Her ser man tydelig den karakteristiske øretippen på venstre øre, som viser at hun er kastrert.

Nesoddkatten stopper aldri

Det er godt å se frie, fine katter som er blanke i pelsen og i akkurat passe hold. Men også de som ikke er fullt så blanke i pelsen gir det samme trygge, suverene inntrykket. Det er dessuten nyttig å få nye perspektiver på en del ting, som f eks om god livskvalitet for en katt betinger at den er absolutt helt smertefri absolutt hele tiden. Akkurat den potensielle brannfakkelen skal nok likevel prosesseres litt mer før den ev tas opp i denne spalten senere en gang.
 
Mens jeg er på skribentlading en uke er det så klart full aktivitet i hjemme. Nesoddkatten stopper aldri!
 
God søndagskveld!
Katt ligger fredfullt på bakken.
Sailor Chuck tar det meste med ro.
Katt som hviler seg under en busk.
Nok en nydelig tricolor ❤️ som har funnet seg en fredelig plett for middagsluren sin.