Kategori: Historie

Publisert av

Mikki

Den stille (påske)uken ble enda stillere på mandag 25.03.24, da vi måtte ta farvel med vår kjæreste Mikki. 💔

En av dem som ingen ville ha

Mikki var en av dem som ingen ville ha. Eller – han fikk litt mat av en vennlig sjel i borettslaget der han holdt til, men han var stort sett overlatt til seg selv hele livet, fram til vi endelig fikk ham i fella i februar 2020. Da var mannen som hadde matet ham død, og vi ble spurt om vi kunne ta inn de gjenværende kattene. Gamlefar Mikki var den siste av disse.
Dette er det aller første bildet vi tok av Mikki. Han satt nedenfor trappa som ledet opp til der fella var plassert, og så så fryktelig lei seg ut.
Ved ankomst kattehuset klatret han hønsenettingveggene i kattegården i full panikk. Til slutt forskanset han seg på en smal hylle oppunder taket. Han ble der i flere dager, og det var helt hjerteskjærende å se hvor redd han var. Veldig mange ville ment at det beste ville vært «å la ham få slippe» – men prosjektet vårt er ikke å avlive redde katter, det er å hjelpe dem til å bli trygge.

Mikki finner seg til rette

Etterhvert ble han vant til å være i kattegården, og vi lot ham velge plassene sine selv. Heldigvis var dette før strømmen ble så vanvittig dyr, så det var mulig å ha en terrassevarmer gående over favorittplassen hans når det var kaldt om vinteren – for han nektet å gå inn i selve kattehuset. Siden det eneste livet han kjente var livet som uteligger, så ga det jo mening.
 
Etter drøyt 11 måneder turte han å la seg berøre for aller første gang. Derfra gikk utviklingen stadig raskere. Han ble en ordentlig kosegris etterhvert, våget seg inn i kattehuset og oppdaget hvor deilig det kunne være å slange seg på en sofa inne når det var ruskevær ute. Vi hadde noen måneder med riktig så idyllisk sameksistens mellom Mikki og de faste samboerne hans; Totus, Tessa, Tassemor og Burma, samt andre katter som flyttet ut og inn med ujevne mellomrom.
Alvorlig kar her også, men her hadde han funnet seg til rette i kattegården.
Middag med den faste gjengen.
Det er mye god trening i å se hvordan de andre gjør det. Her demonstrerer Burma at det går helt fint å bli børstet med en tannbørste.
Mikki ville gjerne undersøke nærmere, og så prøve selv.

Mye å ta igjen

Imidlertid følte nok Mikki at han hadde såpass mye kos å ta igjen for alle årene han ikke hadde hatt noen, at det ble vanskelig å dele menneskene med de andre kattene. Vi var derfor overlykkelige da vi endelig fikk napp på en av etterlysningene våre etter et nytt fosterhjem til ham – og det attpåtil fra den fantastiske familien som hadde adoptert My, en av de andre kattene vi hadde tatt inn fra samme sted.
 
Dessverre døde My, helt uventet, bare et par måneder etter at Mikki hadde flyttet inn. De fant henne liggende fredelig i hagen en morgen. Mikki ble dermed enebarn.
Fostermor skriver: Typisk Mikki å «sitteligge» oppover brystet vårt. Og å kose oss i ansiktet. Vår kjæreste Mikki ❤️
Fostermor skriver: Trøtt type. Han lå ofte og holdt på bamsen sin - og var prinsen på erta når alle stolputene ble båret inn om kvelden. Han elsket dessuten å ligge i det rosa egget sitt.

En lykkelig katt

Vi anslo Mikki til å være født i 2010, men det var nesten «tenk på et tall». Det er fryktelig vanskelig å anslå alderen på godt voksne katter som alltid har levd ute. Vi tror ikke han kan ha vært yngre, men han kan ha vært eldre. Uansett alder – han fikk ca 2 år i kattehuset, som startet med panikk og utviklet seg til god trivsel, om enn med «kos-rivaler». Så fikk han ca 2 år i fosterhjemmet sitt, som var helt fantastiske, på absolutt alle vis. Mikki ble rett og slett en ufattelig lykkelig pusekatt. Han elsket familien sin, og de elsket ham tilbake.
 
Grunnen til at det ble permanent fosterhjem og ikke adopsjon, var at Mikki var FIV-positiv. Siden det da potensielt kan bli litt mer veterinærutgifter enn ellers, var det greiest sånn. Vi har dermed fått gleden av å følge ham nokså tett, og det har blitt mange gledestårer over oppdateringer og koselige bilder underveis. Han var en yndet fotomodell.
Her en Mikki i buret sitt, klar for å få sitt eget hjem.
Han var redd med en gang på det nye stedet, og gjemte seg. Men så kom han fram etterhvert, og var nysgjerrig på hvem disse menneskene var.
De var kjempesnille!
Helt utrolig kjempesnille - og de var bare Mikki sine. ❤️
- Vil du åpne for meg?
Mikki koste seg veldig i hagen.
Han fikk nye venner også - en hvit ….
… og en grønn. Og han forsto at disse var familievenner, ikke jaktobjekter.
Øvingen med tannbørsten bar frukter, og han ble veldig glad i å bli børstet.
Han så også nokså ubetalelig ut når han, etter endt børsting, fikk alt det løse oppå hodet, som en tupé!
Fostermor skriver: Han elsket å se fuglevideoer på YouTube. Da hoppet han t.o.m. opp på TV- benken - etter først å ha sneket seg bortover gulvet.
Det var ikke helt feil med mus på TV heller.

Mikkis siste dager

Selv om Mikki var FIV-positiv, og ble litt stiv i kroppen etterhvert, var han for det meste frisk og rask. Unntaket var at han fikk høyt stoffskifte, som mange katter får. Både dette og stivheten i kroppen ble holdt fint i sjakk med medisin og jevnlig oppfølging hos «fastlegen» hans. Mikkis livskvalitet var fremragende, inntil for et par uker siden eller så.
 
Da merket familien hans at han begynte å forandre seg litt. Han lekte litt mindre, og sluttet gradvis med en del av de faste rutinene sine. Men det gikk også litt opp og ned. Han fikk en sjekk hos vet’en før helga, hvor det i og for seg ikke ble funnet noe spesifikt galt. Stoffskiftet og andre verdier var ok. Vet’en ga ham en injeksjon som kunne ha gitt en boost, men til ingen nytte. Han ble bare slitnere gjennom helgen. Fostermor og skribenten gråt seg fram til enighet om at Mikkis form og oppførsel nå tilsa at han var klar for å forlate denne verden. Vet’en var enig.
 
Det er helt ufattelig trist at han ikke er her mer. Han berørte oss alle som var så heldige å få kjenne ham så utrolig dypt. Samtidig er vi fylt av takknemlighet. Det er mye trøst i å vite at livet hans, som startet som en kamp og forble en kamp i mange år, fikk en så fantastisk lykkelig slutt. Han bor i hjertene våre til evig tid og vi glemmer ham aldri.
 
Hvil deg nå, i fred og glede, elskede Mikki.
Publisert av

Fighter

Fighter, som ble funnet med plastrør rundt halsen, er nå en trygg og lykkelig katt.

Fighter ble funnet annen juledag 2018 på et av Nesoddhalvøyas aller mest øde steder. Han var utmagret, redd – og med et avløpsrør rundt halsen. Det ga store smerter. Veterinærene på Evidensia Oslo Dyresykehus, som han ble kjørt til, og som er et døgnbemannet, fullt utstyrt sykehus for dyr, sa han ville lidd seg i hjel i løpet av få dager om han ikke hadde fått hjelp. 

Lille Fighter med plastrøret rundt halsen.

Den tynne, lille katten var ukastrert og uten chip. Alderen ble anslått til under 1 år og røret måtte han ha hatt på seg i lang tid. Det måtte sages av. Sårene etter røret var svært stygge. 

Sårene ble renset, og næring, antibiotika og smertestillende gitt intravenøst. Deretter fulgte 3 døgn med undersøkelser, overvåkning og behandling. Siden han ble lagt inn på en helligdag, og med en formidabel skade, skjøt kostnadene i været.

ADVARSEL

Denne boksen flipper og bildet på andre siden viser de stygge sårene.
Hold musepeker/pila unna hvis du ikke vil se.

Følgerne våre ble holdt løpende informert om utviklingen på Facebook. Den vesle stakkaren skapte tidenes engasjement, og takket være en spontan kronerulling initiert av den stadig voksende heiagjengen hans, kunne han heldigvis få all den behandling, pleie og omsorg han trengte. 

Det som til sammen ble 9 oppdateringer fra Fighters tre døgn på sykehuset ble romjulas store spenningsføljetong for mange – det var nemlig slett ikke sikkert at det ville gå bra. Du kan lese den her, hvis du vil, men obs at den må leses fra nederst til øverst for å få riktig kronologisk rekkefølge.

https://www.facebook.com/groups/nesoddkatten/posts/1277865115735699/

Fighter fikk navnet sitt allerede i bilen, underveis til sykehuset. Det tynne og redde lille vesenet viste seg å leve opp til navnet sitt. 

Heldigvis hadde Nesoddkattens dyrepleier Camilla påtatt seg å være rekonvalesenshjem for vår lille helt. Da hun hentet ham hjem fra sykehuset om ettermiddagen 5. juledag var han halvsovende, etter at han hadde fått litt å roe seg på for en siste undersøkelse på sykehuset. Han var helt rolig inni transportburet, som det lå teppe over, så han skulle føle seg tryggest mulig. 

På vei hjem inntraff det som skulle bli starten på et sterkt bånd: De måtte stoppe innom apoteket på Vinterbro, og mens Camilla ventet med Fighter i bilen, lettet hun litt på teppet og blunket til ham. Jammen blunket han ikke igjen! Flere ganger, faktisk, for så å krølle seg sammen igjen og sovne. 

 

Vel hjemme ventet en liten velkomstkomité fra heiagjengen, som hadde kokt fisk til ham. Fighter lot seg ikke be 2 ganger. Når fisken var vel fortært, fikk han en porsjon tørrfôr. Camilla regnet med at den ville holde gjennom natten, men da hun var inne hos ham igjen kort tid etter, var den skåla også tømt.

Fighter veide 2.8 kg. Normalvekt for en katt på hans størrelse og antatte alder er 4-5 kg. Han må ha vært desperat sulten. Man kan jo bare tenke seg hvor stort hinder plastrøret var når han prøvde å jakte. Men uansett hvor gjerne han ville ha mer mat, så måtte den porsjoneres i starten, så han ikke ville få for mye for fort.

Etter en stund begynte Fighter sakte, men sikkert å forstå at det faktisk var jevn tilgang på servering, og å legge merke til at magen ikke lenger skrek av sult. Han var heldigvis heller ikke fullt så tynn og «beinete» over ryggen lenger.

Derimot var han veldig sliten og sov mye. Men sårene hans grodde bra, og Camilla fikk snart lov til å klappe og kose med ham. Han begynte også å leke, hvilket var super framgang! Redde katter leker nemlig ikke.

Hybelen til Fighter – et stort hundebur, møblert med hule, mat, vann og do – sto først på et ledig rom, slik at han skulle få være litt i fred i starten, og også så husets 3 residerende katter skulle kunne bli litt vant til ham uten at han var midt i deres territorium.

Etter at stingene ble fjernet, ble hybelen flyttet inn i oppholdsrommet. Når Camilla var hjemme sto hybeldøra åpen, og Fighter var fri til å gå ut og inn som han ville. Han begynte så smått å bli venner både med Camillas samboer, og med stesøster Svartemaja. Sårene hans hadde for øvrig grodd fantastisk bra da stingene ble fjernet, to og en halv uke etter at de ble sydd. 

Fremdeles representerte Camilla og hybelen den største tryggheten for vår lille helt, men jammen gikk dette virkelig over all forventning. Han spiste seg opp noe veldig, og så nok litt pussig ut med den «plutselig» mette magen og den tynne barberte halsen – men vi elsket, og elsker ham fremdeles, høyere enn himmelen uansett. Han var og er verdens vakreste. 

Fighter fant etter hvert ganske godt ut av det med sine 3 stesøsken i huset, selv om Pelle, den yngste, syntes han virket litt skummel. Luna, en av de voksne damene, så det som sin oppgave å sette ham litt på plass av og til, hvis han maste for mye. 

Men det var Camilla som definitivt forble den trygge klippen, som Fighter søkte til hvis han syntes det ble litt for mye. Samboeren hennes ble også godkjent etter hvert, og deretter kjær, mens andre mennesker stadig var temmelig skumle.

Ukene gikk og Fighter ble mer og mer trygg. Han lekte, koste seg og var fornøyd med livet. Unntatt hvis det kom besøk – det var skummelt lenge. 

Litt etter litt ble han og de andre kattene i huset gode venner. Etter noen måneder bestemte vi oss for at han skulle slippe å flytte fra Camilla og resten av familien han hadde blitt så glad. Han fikk permanent adresse i drømmehjemmet. 

Nå har dagene, ukene og månedene blitt til år – som heldigvis har forløpt uten stor dramatikk. Litt engstelige ble vi riktignok da han la ut på en tur over flere dager den første sommeren. Men han var så fornøyd, så fornøyd da han ruslet inn som om ingenting var hendt (hvilket det sikkert heller ikke hadde) etter 9 dager. 

Vi håper inderlig han slipper flere traumatiske opplevelser, og at han har et langt og lykkelig liv i vente. Han er jo, i hjertene, vår alles katt.  

Enn så lenge går det veldig fint. I dag er det lille vesenet med plastrøret som ble funnet i jula 2018 akkurat det alle katter drømmer om å være: En helt vanlig, trygg, lykkelig, livsnytende og høyt elsket katt hos en god familie. 

Hvis du har lyst til å følge ham videre, kan du gjøre det på hans egen Instagramkonto – fighter.nesoddkatten – som administreres av Peter, pappa’n hans.

Instagram
Fighter slapper godt av på sofaryggen.
To katter - Fighter og Pelle - sitter sammen i gresset.
Fighter, Nesoddkattens frontfigur, ønsker velkommen.
Publisert av

Bobby Villegull

Da Bobby kom til oss helt i slutten av januar 2018, hadde han i halvannet år jevnlig besøkt en snill dame for å få mat. Hun hadde søkt etter en eier, uten å finne noen, og dessuten sett at han hadde blitt tynnere.

Det var Bobby veldig takknemlig for, men ikke nok til at han lot henne klappe ham. Så da vi fikk plass til ham, ble han fanget i felle, og kjørt til dyrlegen. Der fikk han «full pakke»; helsesjekk, kastrering, vaksine, chip og ormekur og dessuten behandling for øremidd. Han ble anslått til å være ca. 3 år gammel. Vel ferdig hos vet’en flyttet han til fosterhjemmet sitt, der han fikk sjefshybelen vår; et stort, ombygd kaninbur med egen doavdeling.

Bobby var ordentlig sky og gjemte seg vekk innerst i hulen sin. Han klarte likevel ikke å skjule hvilken nydelig sjel han var. 

Vi tror kanskje at skyheten hans i alle fall delvis skyldtes at han hadde vondt i munnen. Helsesjekken hadde påvist at han hadde flere brukne hjørnetenner, som måtte fikses ved første anledning.

En måned senere fikk Bobby operert ut 3 tenner og renset resten, samt revaksine og ny dose middel mot øremidd og innvollsormer. 

I starten ble den fine utkikksposten på taket av doavdelingen bare brukt når ingen så ham. Men sakte men sikkert, i små steg, ble han tryggere på de nye omgivelsene sine, og på fostermor.

Etterhvert begynte det å gå slag i slag. Først ble utkikksposten fin også når fostermor var i samme rom. Deretter begynte han å prate med henne. Plutselig en kveld ropte han på fostermor da hun befant seg i et annet rom i huset. 

Han var klar for kos gjennom gitrene i hybelen. Endelig!

(Hvis videoen ikke vil spille av – prøv å forstørre til full skjerm)

Bobby Villegull var en av de mange hjemløse kattene som mer enn gjerne vil være sammen med mennesker bare de får muligheten. Nå hadde han ikke lenger vondt i munnen, han hadde det varmt og godt, og for hver dag som gikk erfarte han at fostermor var en snill dame som respekterte grensene hans og lot ham få den tiden han trengte. Det var en sann glede å følge utviklingen hans!

Taket på do-avdelingen ble etterhvert en favorittplass.

Likevel skulle det gå enda en drøy måned før han viste interesse for å gå ut av hybelen sin. 

Bare en bitte liten tur på noen få minutter, etter først å ha tenkt seg om lenge og vel. Men dagen etter var han klar for en ny tur ut i huset, og nå ville han ha kos også. Ikke bare litt forsiktig en kort stund, han ville rundkose fostermor i bortimot en time! Dette gjentok seg daglig. Bobby fotfulgte fostermor, og var så hengiven at han nesten revnet. Det samme kan forøvrig sies om fostermor. Hun hadde blitt dypt og uendelig glad i denne lysende, vennlige sjelen.

Det er ikke alle som vet at voksne, redde katter som har vært hjemløse hele livet kan lære seg å stole på mennesker. Bobby kunne ha risikert umiddelbar avlivning dersom han hadde kommet til feil sted. Vi er SÅ takknemlige for at det var vi som ble kontaktet, og at vi hadde plass!

I slutten av mai vurderte fostermor at Bobby var klar for å få gå helt ut også. Men Gullgutten – som jo bare få måneder tidligere bodde ute – turte ikke. Han sto bare å så på den åpne døra, mens han slikket seg iherdig rundt munnen, før han hastet inn i hybelen sin igjen. (Katter slikker seg fort rundt munnen når de er redde eller veldig i tvil.) 

Neste gang han fikk muligheten, benyttet han den. Men bare for en veldig kort tur ut på trammen, før han gikk inn igjen. Var han kanskje redd for at han skulle miste hjemmet sitt om han ble ute for lenge?

 Men etter hvert ble han modigere ute også, og begynte å utforske uteområdene litt. Innimellom utfluktene holdt han seg der fostermor var.

Sommeren kom, Bobby Villegull var både ute og inne, men gikk aldri langt fra fostermor. Etter hvert tillot han også noen få utvalgte andre mennesker å komme nært nok til at han kunne lukte på dem. Men det stoppet der.

Det var likevel ett skår i gleden. Bobby og Silva, husets residerende katt, fant overhodet ikke ut av det med hverandre. De ville begge være enerådende. 

Dette ble verre heller enn bedre etter hvert som ukene gikk, og fostermor – som var mer enn klar for å adoptere kjæreste Bobby Villegull – meldte med blytungt hjerte at vi måtte søke etter et annet for-alltid hjem. 

I august meldte det seg en perfekt familie for ham. Flyttedistansen var heldigvis ikke lang, for den var grufull. Men fostermor var med. Det dempet den verste panikken da han plutselig befant seg i et nytt og fremmed hus. 

Heldigvis fant Bobby seg fort til rette i sitt nye hjem. Fostermor besøkte et par ganger og kjente varm glede i hjertet over hengivenheten han viste også til sin nye familie. Et helt spesielt bånd ble knyttet mellom Bobby og mannen i huset.

Bare et par måneder etter at Bobby flyttet, kom han en dag ikke hjem som vanlig. Leteaksjoner ble iverksatt, og Atlas, som kanskje er Nesoddens flinkeste søkshund, markerte utenfor en krypkjeller. Matmor og matfar stålsatte seg, tok seg inn, og fant Bobby’en sin død. Men han lå så fint og fredelig at det så ut som om han sov. 

Vi får aldri vite sikkert hva som skjedde. Det sannsynlige er at det var hjertestans, og at det skjedde nokså snart etter at han gikk hjemmefra siste gang. Han hadde oppførte seg litt rart den siste dagen han gikk hjemmefra. Den døde kroppen hans bar ikke preg av å ha gått ute lenge. Det var ingen tegn på verken kamp, frykt, smerte eller forgiftning. Det ville dessuten ha vært lett for ham å komme seg ut fra krypkjelleren om han hadde villet.

Alle som har sett en katt inn i øynene, og da mener vi VIRKELIG sett, lurer ikke på om katter har sjel eller ei, om de har følelser eller personlighet. Vi vet de har det, for det forteller øynene deres oss hvis vi gidder, eller er modige nok, til å ta i mot budskapet i dem. Det finnes klokere mennesker enn oss som hevder at dyrene er her for å lære menneskene om viktige dimensjoner ved livet som mange av oss synes å ha glemt. 

Vi føler ikke for å protestere på det. Vi vet også at innimellom dukker det opp noen som liksom lyser enda litt sterkere enn de fleste. De er ikke bedre eller flottere eller nødvendigvis smartere, de bare lyser litt ekstra. 

Bobby Villegull var en sånn som lyste litt ekstra. «Etternavnet» han fikk var fordi han ikke hadde hatt nærkontakt med mennesker før han kom til oss, og pga de skinnende gylne øynene hans – som ikke bildene yter rettferdighet. 

Fra første stund var han rolig, selv da han var ny og redd. Etter hvert utviklet det seg en dyp forståelse og kjærlighet mellom ham og fostermorens hans, og han gjorde større og større framskritt. Selv vi som så ham, men aldri fikk ta på ham, så at han var en av dem som lyste litt ekstra. Da han fikk sin for-alltid-familie i slutten av august, så de snart det samme, og rakk å bli uendelig glade i ham, de også, på de 2 korte månedene de fikk beholde ham. 

Vi skulle så gjerne ønsket at Bobby kunne ha fått et langt og godt liv. Det ble ikke sånn, og det må vi akseptere. Vi er takknemlige for at han fikk oppleve å være trygg og høyt elsket de siste månedene av livet sitt, og – når han først ikke skulle være her lenger – for at han fikk en så fredelig død.

Hvil i fred, kjæreste Bobby Villegull. Vi glemmer deg aldri.

Publisert av

Lucky Langhale

Søndag kveld 19.09.21 ringte telefonen. «Jeg har funnet en bitteliten kattunge, og har den i bilen – hva gjør jeg nå?!?»
 

Stemmen i den andre enden var en smule oppskjørtet, hvilket var dønn forståelig. Hun hadde nemlig stoppet bilen ved Årungen for å ta seg en røyk på vei hjem etter sen jobb, og hørt skrik. Først hadde hun lurt på om det var grevling, men så skimtet hun et lite vesen som løp i mørket langsmed veien, for så å krysse den og kravle seg opp fjellskrenten som var rett under E6. Ferden endte på en smal hylle, der den vesle kattungen heldigvis ble sittende til hjelpen kom.

Hjelpen, damens datter og svigersønn, hadde ikke somlet da damen ringte, og klarte – til alt hell – å ta seg opp til hylla, og få lillepusen inn i transportburet de hadde tatt med.

Vi tror vesle Lucky Langhale var 5-6 uker gammel da han ble funnet. Han veide 545 gram påfølgende dag, og 630 gram 4 dager senere. Han spiste med god apetitt da han kom til oss, men var ikke utsultet. Dette, og det at han ikke hadde flått, og at han var skeptisk, men ikke skrekkslagen av å se mennesker, tilsier at den nydelige lille tassen ikke ble født ute. En så liten kattunge kunne ikke ha kommet seg dit selv. Høyst sannsynlig hadde han altså blitt dumpet, forholdsvis kort tid før damen stoppet der.

Hun søkte så godt hun kunne etter både eventuelle søsken og en mamma både samme kveld og dagen etter, uten hell. På tirsdag møtte hun oss på stedet også. Vi fant ingen spor etter flere. Hvis han ble dumpet sammen med flere, kunne ikke de andre ha klart seg, for de ville ha holdt sammen. Det var vi overbeviste om.

Men – flere uker etterpå fikk vi melding fra fostermor: «Ligner ikke denne katten veldig på Lucky?» Hun hadde sett et bilde FOD hadde lagt ut av sin nye kattunge, som de hadde kalt Krekling. Vi var helt enige med henne, og ringte FOD.

Alt stemte. Funnsted, alder, kattenes tilstand da de ble funnet. Krekling MÅTTE være broren til Lucky. Krekling bar preg av å ha vært overlatt til seg selv omtrent akkurat så lenge som Lucky hadde vært hos oss. Hvor han var da vi lette, og hvordan han har klart seg på det stedet, er et mysterium.  

Heldigvis ble Krekling også funnet, og fikk komme inn i varmen. Men det røsker i hjertet å tenke på at det sannsynligvis kan ha vært enda flere også, som ikke klarte seg.

 Fantasien strekker rett og slett ikke til når det gjelder å prøve å forstå hva som foregår inne i hodene på de menneskene som syns det er greit å kvitte seg med levende vesener ved å dumpe dem.

Previous
Next

Tilbake til Lucky Langhale. Vi takker alle gode makter for damens behov for å stoppe for å ta seg en røyk akkurat der og da! Det reddet nemlig livet hans. 

Han brukte ca 2 sekunder på å sjarmere menneskene i fosterhjemmet sitt helt i senk. Storesøster Luna Lurifax og stemor Twilight startet med å være litt i tvil – men de kom fort på glid, og Lucky Langhale fikk akkurat den flokken han trengte for å lære seg alle de viktige kattetingene han trengte å lære fra artsfrender.

Previous
Next
Lille Lucky Langhale poserer så fint for fotografen.

Lucky trivdes og vokste akkurat som han skulle. Det kunne dessuten se ut som om han fant håndboka «Hvordan posere pent», som forgjengeren Jonas la igjen i fosterhjemmet da han flyttet til sitt for-alltid-hjem.

Etter 2 måneder hos oss ble Lucky klar for sitt eget drømmehjem, og i februar 2022 fikk han det.

 
 

Skal tro hvordan de hadde reagert, de som dumpet bittelille, forsvarsløse Lucky – og broren hans Krekling, og kanskje enda flere søsken – mellom E6 og Årungen, en sen kveld i september, hvis de hadde fått vite hvilken fantastisk personlighet han er, hvor vakker han er, og hvor innmari høyt elsket han er av familien sin, fosterfamilien sin, og vi andre heldige tobeinte i Nesoddkatten som fikk gleden av å bli kjent med ham?

Det burde ha lugget kraftig i hjerterota deres i alle fall. I realiteten satte de vår lille skatt ut for å dø – men heldigvis ble han funnet før det var for sent. Det er det ikke alle som blir. Og det er helt hjerteskjærende.