Den stille (påske)uken ble enda stillere på mandag 25.03.24, da vi måtte ta farvel med vår kjæreste Mikki. 
En av dem som ingen ville ha
Mikki var en av dem som ingen ville ha. Eller – han fikk litt mat av en vennlig sjel i borettslaget der han holdt til, men han var stort sett overlatt til seg selv hele livet, fram til vi endelig fikk ham i fella i februar 2020. Da var mannen som hadde matet ham død, og vi ble spurt om vi kunne ta inn de gjenværende kattene. Gamlefar Mikki var den siste av disse.
Ved ankomst kattehuset klatret han hønsenettingveggene i kattegården i full panikk. Til slutt forskanset han seg på en smal hylle oppunder taket. Han ble der i flere dager, og det var helt hjerteskjærende å se hvor redd han var. Veldig mange ville ment at det beste ville vært «å la ham få slippe» – men prosjektet vårt er ikke å avlive redde katter, det er å hjelpe dem til å bli trygge.
Mikki finner seg til rette
Etterhvert ble han vant til å være i kattegården, og vi lot ham velge plassene sine selv. Heldigvis var dette før strømmen ble så vanvittig dyr, så det var mulig å ha en terrassevarmer gående over favorittplassen hans når det var kaldt om vinteren – for han nektet å gå inn i selve kattehuset. Siden det eneste livet han kjente var livet som uteligger, så ga det jo mening.
Etter drøyt 11 måneder turte han å la seg berøre for aller første gang. Derfra gikk utviklingen stadig raskere. Han ble en ordentlig kosegris etterhvert, våget seg inn i kattehuset og oppdaget hvor deilig det kunne være å slange seg på en sofa inne når det var ruskevær ute. Vi hadde noen måneder med riktig så idyllisk sameksistens mellom Mikki og de faste samboerne hans; Totus, Tessa, Tassemor og Burma, samt andre katter som flyttet ut og inn med ujevne mellomrom.
Mye å ta igjen
Imidlertid følte nok Mikki at han hadde såpass mye kos å ta igjen for alle årene han ikke hadde hatt noen, at det ble vanskelig å dele menneskene med de andre kattene. Vi var derfor overlykkelige da vi endelig fikk napp på en av etterlysningene våre etter et nytt fosterhjem til ham – og det attpåtil fra den fantastiske familien som hadde adoptert My, en av de andre kattene vi hadde tatt inn fra samme sted.
Dessverre døde My, helt uventet, bare et par måneder etter at Mikki hadde flyttet inn. De fant henne liggende fredelig i hagen en morgen. Mikki ble dermed enebarn.
En lykkelig katt
Vi anslo Mikki til å være født i 2010, men det var nesten «tenk på et tall». Det er fryktelig vanskelig å anslå alderen på godt voksne katter som alltid har levd ute. Vi tror ikke han kan ha vært yngre, men han kan ha vært eldre. Uansett alder – han fikk ca 2 år i kattehuset, som startet med panikk og utviklet seg til god trivsel, om enn med «kos-rivaler». Så fikk han ca 2 år i fosterhjemmet sitt, som var helt fantastiske, på absolutt alle vis. Mikki ble rett og slett en ufattelig lykkelig pusekatt. Han elsket familien sin, og de elsket ham tilbake.
Grunnen til at det ble permanent fosterhjem og ikke adopsjon, var at Mikki var FIV-positiv. Siden det da potensielt kan bli litt mer veterinærutgifter enn ellers, var det greiest sånn. Vi har dermed fått gleden av å følge ham nokså tett, og det har blitt mange gledestårer over oppdateringer og koselige bilder underveis. Han var en yndet fotomodell.
Mikkis siste dager
Selv om Mikki var FIV-positiv, og ble litt stiv i kroppen etterhvert, var han for det meste frisk og rask. Unntaket var at han fikk høyt stoffskifte, som mange katter får. Både dette og stivheten i kroppen ble holdt fint i sjakk med medisin og jevnlig oppfølging hos «fastlegen» hans. Mikkis livskvalitet var fremragende, inntil for et par uker siden eller så.
Da merket familien hans at han begynte å forandre seg litt. Han lekte litt mindre, og sluttet gradvis med en del av de faste rutinene sine. Men det gikk også litt opp og ned. Han fikk en sjekk hos vet’en før helga, hvor det i og for seg ikke ble funnet noe spesifikt galt. Stoffskiftet og andre verdier var ok. Vet’en ga ham en injeksjon som kunne ha gitt en boost, men til ingen nytte. Han ble bare slitnere gjennom helgen. Fostermor og skribenten gråt seg fram til enighet om at Mikkis form og oppførsel nå tilsa at han var klar for å forlate denne verden. Vet’en var enig.
Det er helt ufattelig trist at han ikke er her mer. Han berørte oss alle som var så heldige å få kjenne ham så utrolig dypt. Samtidig er vi fylt av takknemlighet. Det er mye trøst i å vite at livet hans, som startet som en kamp og forble en kamp i mange år, fikk en så fantastisk lykkelig slutt. Han bor i hjertene våre til evig tid og vi glemmer ham aldri.
Hvil deg nå, i fred og glede, elskede Mikki.
