Da Bobby kom til oss helt i slutten av januar 2018, hadde han i halvannet år jevnlig besøkt en snill dame for å få mat. Hun hadde søkt etter en eier, uten å finne noen, og dessuten sett at han hadde blitt tynnere.
Det var Bobby veldig takknemlig for, men ikke nok til at han lot henne klappe ham. Så da vi fikk plass til ham, ble han fanget i felle, og kjørt til dyrlegen. Der fikk han «full pakke»; helsesjekk, kastrering, vaksine, chip og ormekur og dessuten behandling for øremidd. Han ble anslått til å være ca. 3 år gammel. Vel ferdig hos vet’en flyttet han til fosterhjemmet sitt, der han fikk sjefshybelen vår; et stort, ombygd kaninbur med egen doavdeling.
Bobby var ordentlig sky og gjemte seg vekk innerst i hulen sin. Han klarte likevel ikke å skjule hvilken nydelig sjel han var.
Vi tror kanskje at skyheten hans i alle fall delvis skyldtes at han hadde vondt i munnen. Helsesjekken hadde påvist at han hadde flere brukne hjørnetenner, som måtte fikses ved første anledning.
En måned senere fikk Bobby operert ut 3 tenner og renset resten, samt revaksine og ny dose middel mot øremidd og innvollsormer.
I starten ble den fine utkikksposten på taket av doavdelingen bare brukt når ingen så ham. Men sakte men sikkert, i små steg, ble han tryggere på de nye omgivelsene sine, og på fostermor.
Etterhvert begynte det å gå slag i slag. Først ble utkikksposten fin også når fostermor var i samme rom. Deretter begynte han å prate med henne. Plutselig en kveld ropte han på fostermor da hun befant seg i et annet rom i huset.
Han var klar for kos gjennom gitrene i hybelen. Endelig!
(Hvis videoen ikke vil spille av – prøv å forstørre til full skjerm)
Bobby Villegull var en av de mange hjemløse kattene som mer enn gjerne vil være sammen med mennesker bare de får muligheten. Nå hadde han ikke lenger vondt i munnen, han hadde det varmt og godt, og for hver dag som gikk erfarte han at fostermor var en snill dame som respekterte grensene hans og lot ham få den tiden han trengte. Det var en sann glede å følge utviklingen hans!
Likevel skulle det gå enda en drøy måned før han viste interesse for å gå ut av hybelen sin.
Bare en bitte liten tur på noen få minutter, etter først å ha tenkt seg om lenge og vel. Men dagen etter var han klar for en ny tur ut i huset, og nå ville han ha kos også. Ikke bare litt forsiktig en kort stund, han ville rundkose fostermor i bortimot en time! Dette gjentok seg daglig. Bobby fotfulgte fostermor, og var så hengiven at han nesten revnet. Det samme kan forøvrig sies om fostermor. Hun hadde blitt dypt og uendelig glad i denne lysende, vennlige sjelen.
Det er ikke alle som vet at voksne, redde katter som har vært hjemløse hele livet kan lære seg å stole på mennesker. Bobby kunne ha risikert umiddelbar avlivning dersom han hadde kommet til feil sted. Vi er SÅ takknemlige for at det var vi som ble kontaktet, og at vi hadde plass!
I slutten av mai vurderte fostermor at Bobby var klar for å få gå helt ut også. Men Gullgutten – som jo bare få måneder tidligere bodde ute – turte ikke. Han sto bare å så på den åpne døra, mens han slikket seg iherdig rundt munnen, før han hastet inn i hybelen sin igjen. (Katter slikker seg fort rundt munnen når de er redde eller veldig i tvil.)
Neste gang han fikk muligheten, benyttet han den. Men bare for en veldig kort tur ut på trammen, før han gikk inn igjen. Var han kanskje redd for at han skulle miste hjemmet sitt om han ble ute for lenge?
Men etter hvert ble han modigere ute også, og begynte å utforske uteområdene litt. Innimellom utfluktene holdt han seg der fostermor var.
Sommeren kom, Bobby Villegull var både ute og inne, men gikk aldri langt fra fostermor. Etter hvert tillot han også noen få utvalgte andre mennesker å komme nært nok til at han kunne lukte på dem. Men det stoppet der.
Det var likevel ett skår i gleden. Bobby og Silva, husets residerende katt, fant overhodet ikke ut av det med hverandre. De ville begge være enerådende.
Dette ble verre heller enn bedre etter hvert som ukene gikk, og fostermor – som var mer enn klar for å adoptere kjæreste Bobby Villegull – meldte med blytungt hjerte at vi måtte søke etter et annet for-alltid hjem.
I august meldte det seg en perfekt familie for ham. Flyttedistansen var heldigvis ikke lang, for den var grufull. Men fostermor var med. Det dempet den verste panikken da han plutselig befant seg i et nytt og fremmed hus.
Heldigvis fant Bobby seg fort til rette i sitt nye hjem. Fostermor besøkte et par ganger og kjente varm glede i hjertet over hengivenheten han viste også til sin nye familie. Et helt spesielt bånd ble knyttet mellom Bobby og mannen i huset.
Bare et par måneder etter at Bobby flyttet, kom han en dag ikke hjem som vanlig. Leteaksjoner ble iverksatt, og Atlas, som kanskje er Nesoddens flinkeste søkshund, markerte utenfor en krypkjeller. Matmor og matfar stålsatte seg, tok seg inn, og fant Bobby’en sin død. Men han lå så fint og fredelig at det så ut som om han sov.
Vi får aldri vite sikkert hva som skjedde. Det sannsynlige er at det var hjertestans, og at det skjedde nokså snart etter at han gikk hjemmefra siste gang. Han hadde oppførte seg litt rart den siste dagen han gikk hjemmefra. Den døde kroppen hans bar ikke preg av å ha gått ute lenge. Det var ingen tegn på verken kamp, frykt, smerte eller forgiftning. Det ville dessuten ha vært lett for ham å komme seg ut fra krypkjelleren om han hadde villet.
Alle som har sett en katt inn i øynene, og da mener vi VIRKELIG sett, lurer ikke på om katter har sjel eller ei, om de har følelser eller personlighet. Vi vet de har det, for det forteller øynene deres oss hvis vi gidder, eller er modige nok, til å ta i mot budskapet i dem. Det finnes klokere mennesker enn oss som hevder at dyrene er her for å lære menneskene om viktige dimensjoner ved livet som mange av oss synes å ha glemt.
Vi føler ikke for å protestere på det. Vi vet også at innimellom dukker det opp noen som liksom lyser enda litt sterkere enn de fleste. De er ikke bedre eller flottere eller nødvendigvis smartere, de bare lyser litt ekstra.
Bobby Villegull var en sånn som lyste litt ekstra. «Etternavnet» han fikk var fordi han ikke hadde hatt nærkontakt med mennesker før han kom til oss, og pga de skinnende gylne øynene hans – som ikke bildene yter rettferdighet.
Fra første stund var han rolig, selv da han var ny og redd. Etter hvert utviklet det seg en dyp forståelse og kjærlighet mellom ham og fostermorens hans, og han gjorde større og større framskritt. Selv vi som så ham, men aldri fikk ta på ham, så at han var en av dem som lyste litt ekstra. Da han fikk sin for-alltid-familie i slutten av august, så de snart det samme, og rakk å bli uendelig glade i ham, de også, på de 2 korte månedene de fikk beholde ham.
Vi skulle så gjerne ønsket at Bobby kunne ha fått et langt og godt liv. Det ble ikke sånn, og det må vi akseptere. Vi er takknemlige for at han fikk oppleve å være trygg og høyt elsket de siste månedene av livet sitt, og – når han først ikke skulle være her lenger – for at han fikk en så fredelig død.
Hvil i fred, kjæreste Bobby Villegull. Vi glemmer deg aldri.
