Dette synet møtte tømreren da han åpnet gulvet.
Under et kjøkkengulv.....
«Kjære Nesoddkatten,
….. Da vi brøt opp kjøkkengulvet på hytta vår i dag pga vannlekkasje, fant vi tre (kanskje fire) kattunger i kjelleren! ….. om dere kan ta dere av disse? …..»
Dette var essensen i en melding vi fikk mandag for en uke siden. Nå hadde vi nok hjulpet dem uansett, men siden hytta ligger i nabolaget til Busteknøttkolonien, som vi har jobbet med i nesten 3 måneder nå, regnet vi det som overveiende sannsynlig at den lille familien i jordkjelleren var en av «våre». Utfordringen ville bli å få tak i hele familien, inkludert en sky mamma. De må nødvendigvis ha fått panikk da elektrisk verktøy plutselig begynte å bråke rett over hodene på dem, og lyset kom strømmende inn da taket deres ble revet bort.
Opp, ned og opp igjen
Vi anslår at kattungene er sånn ca 5 uker +/-. De virker heldigvis friske og raske, så mamma hadde åpenbart gjort en god jobb, så langt. Vi var selvsagt veldig opptatt av at ikke vi skulle skille mor og barn, så det måtte litt fintenking til før vi la strategien. Det måtte tas hensyn til de pågående arbeidene med å rive gulvet, men heldigvis var både hytteeierne og tømreren av det samarbeidsvillige og hyggelige slaget.
Før vi kom, meldte hytteeierne at de hadde klart å plukke opp 3 kattunger. Vi ba dem legge dem tilbake, i frykt for at det ikke skulle være flere, og at mammaen dermed ville gi opp ungene sine hvis hun kom tilbake og ikke fant dem. Men noen timer senere, da vi selv så mammaen gå av gårde med en unge, tok vi de 3 ungene som var igjen i kjelleren.
De ble tatt med til et beredskapshjem. Etter litt strev med tåteflaske, som de ikke skjønte så mye av, klarte de heldigvis å knekke spisekoden ved å slikke i seg veldig fristende kjøttmelk fra en skål.
Venting
Da en av oss dro tilbake for å sette opp viltkamera, så han moren igjen. Han rigget derfor fella i stedet, og satte seg til å vente, så lang tid det enn måtte ta. Flere ganger i løpet av natten var mammapusen i nærheten, men lot seg ikke friste av maten i fella.
Neste morgen tok vi med oss de 3 ungene tilbake, for å bruke dem som agn. Vi satte dem i et nettingbur som vi festet bakerst på fella. Og ventet. Og ventet.
Etter hvert måtte ungene ha mat, og tømreren var tilbake. Siden vi ikke visste om den siste ungen var med mammaen sin, eller var alene i kjelleren, ba vi ham å starte med å ta opp den delen av gulvet der mammaen sist hadde blitt sett. Det gjorde han, men ingen unge var å se, verken der eller andre steder i kjelleren. Vi antok at mammaen hadde flyttet den.
Kattunge nr 4
Men så – mens vi holdt på å mate de andre ungene utenfor, kom tømreren ut og sa han hadde funnet den. Den hadde kilt hodet sitt fast mellom 2 nokså store steiner, så det bare var den lille mørkegrå bakkroppen hans som såvidt kunne skimtes. Trolig hadde den prøvd å rømme unna den fryktelige lyden av verktøyet. Til alt hell var det mulig å løfte vekk steinen så ungen kom løs – og til enda mer hell, var den lille helt intakt. Den ville ikke ha klart å komme seg løs selv, og mammaen hadde heller ikke klart å trekke den ut derfra – i alle fall ikke uten at den ville blitt skadet.
For å forsikre oss om at det ikke var enda flere, gjorde vi «YouTube-testen»: søk opp lyden av kattunger som roper på mammaen sin, og spill av det. Hvis det er andre kattunger i området vil de svare. Til alt hell var det ingen flere unger i kjelleren.
Så nå hadde vi 4 kattunger som savnet mamma’n sin. De vekslet på å rope på henne og sove mens de lå som agn i nettingburet sitt, men til ingen nytte. Etter noen timer var det tid for neste måltid, og da det vel var gjennomført, bestemte vi oss for å prøve å fire fella ned i kjelleren i stedet.
Det var litt av en operasjon, for gulvet måtte rettes opp først, og vi måtte være helt sikre på at ingenting kunne gå galt nedi der. Om det hadde gjort det, hadde vi jo virkelig hatt trøbbel.
Men vi fikk det til.
Mammapus Solvild
Og så, etter en ny og lang vent, hørte vi endelig porten til fella smelle igjen. Det var sent tirsdag kveld.
Mammapusen var totalt desperat inni der, og vi fortenker henne ikke. Hun må jo ha hatt det verste halvannet døgnet i sitt liv. Men vi fikk heist opp hele greia, kattungedelen for seg, og fella med mamma i for seg, og fikk flyttet ungene over i ett transportbur og mammaen over i et annet.
Da vi ankom fosterhjemmet de skulle være i de første døgnene hadde mamma fremdeles panikk. En kattemamma med panikk handler ikke nødvendigvis til ungenes beste. Vi åpnet derfor hennes transportbur først, for å se hva hun ville gjøre. Hun føk rundt i hundeburet og klatret veggene, så vi forlot rommet og lot henne rase fra seg et kvarters tid uten innblanding. Fra stua i etasjen under hørtes det ut som om noen ommøblerte der oppe.
Da vi litt senere gikk inn igjen i rommet, smatt mamma inn i det mørkeste hjørnet av hundeburet. (Vi dekker til burene med tepper på 3,5 av 4 sider i sånne situasjoner.) Ungene, som fremdeles var inne i sitt transportbur kavet med labbene sine gjennom nettingen for å få komme ut. De ville til mamma!
Vi pustet dypt, minnet oss selv på at livet ikke kommer med garantier, og håpet på det beste da vi åpnet porten.
Det fikk vi. Ungene gikk bort til mamma, og det var nesten som å ha skrudd på en bryter: Fra den paniske stemningen som hadde vært der, var atmosfæren med ett fylt av fred og harmoni. Det kan ha blitt felt en lettelsens tåre eller to hos den tobeinte på utsiden av buret…
DEN følelsen
Selvskryt skal man ikke kimse av – og vi innrømmer glatt at vi er ganske fornøyde med å ha klart å få tak i hele familien, inkl den livredde mammapusen, på litt under halvannet døgn. For på tross av flaks med en del ting, bl a veldig imøtekommende folk på stedet, var omstendighetene vanskelige. Så da vi endelig kunne kjøre hjemover igjen midt i natten, var vi godt slitne.
Men så er det den følelsen, da. Den intense følelsen av lykke, den som sitter og dirrer i hver eneste celle av kroppen. DEN følelsen! Den følelsen, den trumfer alt.
Mer på søndag. Fortsett gjerne å hjelpe oss økonomisk, vi trenger alt vi kan få, både av penger og grasrotere!
God tirsdagskveld!
