Hvil i fred, aller kjæreste venn 
Nesoddkattens Buddha
Livet kommer i klumper, sies det. Bare 6 dager etter at Tassen reiste videre var det Kalles tur. Kalle, Nesoddkattens rare og godmodige Buddha, ble hjulpet ut av denne verden på tirsdag. 
Kalles første tid hos Nesoddkatten
Kalle kom til meg sensommeren 2019. Det passet kjempedårlig. Jeg hadde nemlig lenge vært nokså oppslukt av en ekstremt langdryg og komplisert flytteprosess. Men vi hadde ingen andre alternativer, så han ble installert på et soverom som var nesten tomt. Møblementet besto av én lenestol, en liten radio i vindusposten, kattedo, klorestativ, et par kattesenger og mat- og vannskåler. Mesteparten av tiden tilbragte han alene, i og med at jeg var så travel.
Det tok Kalle med stoisk ro. Hver gang jeg kom innom satte han umiddelbart i gang den høylytte og karakteristiske malemotoren sin. Når jeg hadde tid til å sette meg litt, hoppet han rett opp på fanget mitt og stirret meg dypt og hengivent inn i øynene. Blikket hans var ren kjærlighet.
Kalle var del av en familieflokk på fem som hadde mistet matmoren sin. Tre av dem hadde vi funnet andre fosterhjem til, mens Ben, den skyeste av dem, flyttet inn sammen med Kalle et par uker senere, da vi endelig hadde fått tak i ham. Det var rørende å se hvor knyttet de var til hverandre, og hvor omsorgsfull Kalle var med sin ett år yngre redde bror. Kalle var Bens klippe.
I fosterhjem og tilbake til Nesoddkatten
Heldigvis fikk gutta et supert fosterhjem sammen en drøy måned senere. Frynsegodet for meg var at jeg endelig fant det nye stedet mitt, og dermed også Nesoddkatten sitt, rett i nærheten av dem. Da fosterhjemmet ble nødt til å kaste inn håndkledet noen år senere, først for Kalle og noen måneder etter også for Ben, var alle veldig glade for at vi hadde plass her, så de kunne få komme tilbake til meg og samtidig bli værende i nabolaget.
Kalles siste dager blant oss
Kalle var temmelig overvektig, på tross av iherdige forsøk på å få vekta ned. Han ville blitt 15 år i april, så det var nesten utrolig at han ikke hadde flere helseplager enn artrose. Denne ble holdt kjempefint i sjakk med månedlige injeksjoner av Solensia. Derfor falt det meg overhodet ikke inn at det var starten på slutten da han begynte å nyse søndag kveld.
Han nøs seg gjennom hele natten og selv om det var noe bedre hos vet’en neste dag, var det ikke borte. Vi ble enige om at han burde sederes så nesa hans kunne bli spylt, i og med at en sannsynlig årsak kunne være at noe hadde satt seg fast i nesa. Som tenkt, så gjort, men det ble ikke funnet noe fremmedlegeme. Deretter ble vi enige om å forsøke en antibiotikakur, mot en annen sannsylig årsak; influensa, siden blodprøven viste at han hadde litt betennelse i kroppen.
Da Kalle kom hjem etter å ha våknet var han sjanglete, som jo er vanlig etter sedasjon. Av og til kan det ta lang tid for katter å komme seg igjen også, men han var ikke bedre neste morgen heller, snarere tvert i mot. På dette tidspunktet var mammahjertet helt klart urolig. Derfor kjørte jeg ham tilbake til klinikken, så han kunne bli ivaretatt på beste vis der. Selv kunne jeg ikke annet enn å dra hjem igjen og håpe på snarlig bedring for ham.
Kalle hadde tydelig vondt, og fikk smertestillende og oksygen. Røntgenbildet viste, utrolig nok, at han hadde brukket 4 (!) ribbein siden dagen før. Dette på tross av at han ikke hadde falt eller opplevd noe annet traume. Blodprøven hans var også dårligere enn dagen før – hvor eneste store avvik hadde vært at han var lav på kalsium. Hadde han virkelig nyst på seg 4 ribbeinsbrudd?!
Temperaturen hans steg.
Jeg dro tilbake til klinikken.
De gode øynene til Kalle, som hadde sett på meg med så stor kjærlighet så uendelig mange ganger før, fortalte meg nå, veldig tydelig, at han måtte få reise.
Vi ville ikke stresse ham ved å flytte ham fra «sykesenga» han lå i, men jeg var der selvsagt sammen med ham og holdt ham mens han sovnet fredelig, for siste gang.
Savnet og sorgen
Tårene renner og renner mens jeg sitter her og skriver. Jeg husker hvor slått jeg ble av den enorme kjærligheten, aksepten og tilliten Kalle viste fra dag 1. Jeg tenker på følelsen av den myke fløyelspelsen på hodet hans, som gikk over i den pusete bamsepelsen rundt nakken. På de fine labbene hans, som han likte å la henge utenfor stolen eller bordet han lå på. På den gode lukten hans. På alle de små detaljene som gjorde ham så inderlig kjær.
Selv om det er fem katter igjen i det bitte lille huset mitt, er det liksom så stille her nå. Jeg trenger ikke leke hockeykeeper til frokost lenger, for å beskytte maten til de andre kattene. Pusten blir ikke nesten slått ut av meg om natta når 8 kg fordelt på 4 relativt tynne bein plutselig lander med et dunk på brystet mitt. Det er ingen som vil stelle håret og ansiktet mitt med den ru tunga si når jeg prøver å sovne. Det ligger heller ingen kjempebæsjer ved siden av doene i stedet for oppi dem fordi det ikke alltid var så greit å huske hvor de skulle på slutten.
Jeg pleide å tulle med at Kalle ikke egentlig var en katt, men et tønnedyr. Han var veldig mye på mange vis, men på tross av at noen ting er enklere nå, rent praktisk, er jeg fryktelig lei meg for at han er borte. Uten forkleinelse for noen av de andre kattene våre – virkelig ikke, jeg elsker dem alle! – så har Kalle en helt spesiell plass i hjertet mitt.
Den plassen er din til evig tid, aller kjæreste Kallemann Kalle. Du var elsket av mange, og vi er mange som savner deg. Hvil deg nå, i fred og glede.
Trist, men takknemlig hilsen fra Kari.
Spre ordet om å bli Kattehjelper
Det burde egentlig ikke vært skrevet mer nå i dag. Men så er det jo bare det at vi også har et par katter i rekonvalesens, en annen som skal tilbake til vet’en på kontroll på tirsdag, som vi _inderlig_ håper ikke feiler noe vi ikke vil ha, og en ny pus som også skal sjekkes tirsdag, som vi foreløpig ikke vet noe om. Ja, også er det jo alle de som heldigvis er friske da, men som så klart må ha mat. Og sand. Og av og til litt til. Sånn ca 60 Nesoddkatter totalt.
Poenget er at alle disse – både de vi må ta farvel med, og de som heldigvis fremdeles er blant oss – koster mye penger. På tross av at vi har en veldig god veterinæravtale, og har en særs velvillig lokal dyrebutikk.
Vil dere være så snille å hjelpe oss å spre ordet om hvor utrolig mye det betyr for oss å ha mange Kattehjelpere? Selv om det «bare» skulle være for 20 kr i måneden? Tusen takk!
Og å spre ordet om hvor utrolig mye det betyr for oss å ha mange Grasrotgivere? Som faktisk er helt gratis hvis man likevel spiller på Norsk Tipping av og til. Tusen takk!
God søndagsfastelavnskveld og gratulerer til alle mødre
Kjenner vi dere rett, er det mange av dere som føler med oss, og kanskje til og med gråter med oss, nå. Det setter vi stor pris på! Vi håper dere likevel vil få en god søndagsfastelavnskveld!
Helt til slutt i dag:
Gratulerer så mye med dagen til alle mødre, aldeles uavhengig av hvilken art barna deres tilhører!
