På torsdag måtte vi ta farvel med vår Tinka. «Noen av dere sier:
gleden er større enn sorgen,
og andre sier:
sorgen er størst.
Men jeg sier, at de er uadskillelige.
Sammen kommer de, og når den ene
sitter ved ditt bord, skal du huske at
den andre sover i din seng.
Som en vektskål
vipper du
mellom din sorg og din glede.»
– Fra «Profeten» av Kahlil Gibran
Det er uunngåelig at vi fra tid til annen må hjelpe en av kattene våre videre, med såpass mange som vi tar vare på. Likevel er det landesorg hver gang. Hver eneste katt har jo sin unike personlighet, og sin egen plass i hjertene våre. Når det er sorgen som dominerer, synes vi Kahlil Gibrans kloke ord om livet er gode å lese.
Tinka hadde bare vært hos oss et par måneder. Fosterforeldrene hans så, nesten umiddelbart, at han hadde vondt i munnen. Hele 8 tenner måtte ut. Det gikk fint, og han gledet seg åpenbart over å være smertefri.
Men etter en tid mistet han matlysten. Det viste seg at han hadde nyresvikt. Om det var akutt, eller såkalt akuttisert kronisk, var ikke åpenbart med en gang, så han fikk væskebehandling og kvalmestillende. Etter et par dager ble det klart at dette ikke førte fram. Tinkas nyresvikt var dessverre ikke av den typen som kan reguleres med nyrediett.
Da fosterforeldrene hans kom til klinikken for å ta farvel med ham, var han glad for å se dem. Det var nesten som om gutten var klar for å bli med hjem! Men han orket bare litt av favorittgodisen de hadde med. Hvordan blodprøveverdiene hadde utviklet seg var dessuten entydig. De var skyhøye.
Vi er takknemlige for at vi fant plass til Tinka. Han trengte oss virkelig, han også. Det er trøst i å vite at de par siste månedene i livet hans var gode, og at vi kunne hjelpe ham ut av livet på en noenlunde god dag, uten lidelse.
Hvil i fred, kjæreste Tinka. 
Vi håper, og tror, at dagen i dag ble en veldig god en for Linus og Felix. De fikk nemlig flytte ut av kattehuset og over i et ordentlig hjem. De første rapportene er lovende! Mer om det neste uke.
God søndagskveld, til hver og en i sær.
