Gleden strømmer på hos oss for tiden!
Forrige uke kunne vi melde om at Leia hadde kommet hjem, etter å ha vært borte i 3 måneder. Og denne uka fikk vi jammen en telefon fra gamlenaboen om at Linus nå befant seg på kjøkkenet. Linus har jo vært borte i nesten 7 uker, så i dag igjen: HURRAAAA!!!
Vi skal komme tilbake til Linus, men før vi gjør det vil vi gjerne presentere Felix. Han er 3 år gammel, skinnende blank og fin i den helsorte pelsen, kosete og livlig. Felix er i det hele tatt en aldeles nydelig pusekatt. Men på onsdag ble han tatt med til en dyreklinikk for å bli avlivet, fordi han hadde tisset utenfor kassen sin.
Før Felix tisset utenfor kassen, hadde han vært savnet nokså lenge. Da han ble funnet ventet en lang biltur, hvilket er noe han syns er litt skummelt. Vel hjemme igjen var det endrede rutiner. Det må nødvendigvis ha vært forvirrende for ham, og kanskje også gjort ham utrygg. Vi forstår godt at Felix ville prøve å fortelle at det ikke var så greit å være ham akkurat nå.
Felix’ eier syns det var drøyt av klinikken å kreve betaling for å avlive ham. Da vedkommende ble forklart om både tidsbruk, utstyr, medikamenter og kostnaden for felleskremasjon var den irriterte reaksjonen at det siste i alle fall var unødvendig.
For de kunne vel bare kaste Felix i søpla etterpå?
Heldigvis er Felix hos oss nå, spill levende, varm og trygg. Klinikken fikk tidligere eier med på å betale det avlivningen kostet, men å la dem overlate ham til oss i stedet og heller la pengene gå til chip, vaksiner og ormekur.
Gjennom de 5 årene Nesoddkatten har eksistert, har vi overtatt en håndfull katter som har blitt levert til avliving fordi de gjorde fra seg utenfor kassene sine. Ingen av disse har gjort det etter at de kom til oss. Ikke Felix heller. Felles for dem alle er at det har vært åpenbare mangler i hjemmemiljøene deres.
Vi legger stor vekt på å behandle både katter og mennesker med respekt, uavhengig av hva de måtte mene om saker og ting. Men vi innrømmer at vi er takknemlige for at all kommunikasjon rundt overtakelsen av Felix var med klinikken, og at vi slapp å forholde oss til til den tidligere eieren. Vi håper inderlig at vedkommende ALDRI skaffer seg dyr igjen. Og setter for øvrig vår lit til karma.
Ganske andre holdninger blir heldigvis utvist av en del mennesker som finner ihjelkjørte katter på veiene våre. Det er alltid trist når et dyr blir skadet eller må bøte med livet i møte med en bil. Av og til er det også et nokså grotesk syn, hvis dyret er ille tilredt.
Det siste var dessverre tilfelle i går, på fylkesvei 156. Takk til dere som fant den stakkars katten lørdag morgen, og ikke ga dere før dere hadde fått meldt dere inn i Nesoddkatten – savnet og funnet, lagt ut melding der, ringt 175, og fulgt det hele opp til godt utpå dagen. Folk som gjør sånt, har hjerter som virker.
«Ringt 175?» lurer dere kanskje. Det ville vi gjort også, inntil forholdsvis nylig. 175 er nummeret til Statens vegvesen. Dersom en katt (eller hund, tipper vi) er påkjørt på en riksvei eller fylkesvei, kan man ringe dem, og de kommer og henter den, for så å levere den til en veterinær, som igjen sender den til kremasjon. (For viltpåkjørsler ringer man 02800, som er nærmeste politi.)
På Nesoddhalvøya har vi 2 fylkesveier; 156 og 157, som er hovedveiene på hhv østsida og vestsida. Finner man en ihjelkjørt katt langs en av disse, kan man altså ringe 175. Så vidt vi har forstått, har vegvesenet med seg chipleser når de kommer. Vi vil likevel oppfordre om å legge ut melding på Nesoddkatten – savnet og funnet, slik at den uheldige pusens eier har best mulige sjanser til å få vite hva som har skjedd. Særlig viktig er det jo om pusen ikke har chip.
Det hadde dessverre ikke den grå hunnkatten, som ble funnet av en snill dame som kontaktet oss 2. september. Vi syns det er veldig leit at ingen hittil har savnet henne. Hun ligger fremdeles i vår fryser, men vi blir nødt til å gi henne et verdig farvel innen en ukes tid, om ingen melder seg.
Innledningsvis lovte vi å komme tilbake til nylig hjemkomne Linus, og det gjør vi med glede. På tross av temmelig mye flått og floker i den lange og ellers så vakre pelsen, virker han å være i god form. Han ville uansett måttet flytte ut fra fosterhjemmet han bodde i forholdsvis snart. Derfor har han i stedet fått sin egen avdeling i kattehuset nå, hvor han har slått seg veldig godt til ro. Han er såre fornøyd over å ha mulighet til bare å slappe av på komfortable plasser, med full room service. Rikelig med kos inngår selvsagt, hvilket han gir tydelig uttrykk for at han er glad for.
Likevel er egen avdeling på kattehuset selvsagt ikke noe blivendes sted for Linus. Det er det heller ikke for Felix, som har en av de andre egne avdelingene. Vi oppfordrer derfor alle som kanskje tror de kunne være klare for å innlemme enten Linus eller Felix i livet sitt – eller som bare har spørsmål rundt det – til å ta kontakt med oss.
God søndagskveld til alle!
