Sånn rent værmessig kan vi tenke oss sommerdager som er nokså mye finere enn den vi har i dag. Kattene er enige, sier de, selv om de er lure nok til å sove bort mesteparten av regntiden.
Menneskene deres – merk flertallsformen! – sleper seg rundt om dagen, med varierende grader av verkende, stive og utslitte skrog, av litt ulike årsaker. Et stort lyspunkt i gråværet er nemlig at vi nå er 2 av Nesoddkattens «harde kjerne» som bor med mindre enn ett minutts gangavstand til vårt lille kattehus. Med 7 katter i sistnevnte, samt 7 til fordelt i menneskehusene, er vi en fin liten gjeng – som gleder oss til å bli flere etter hvert. Dette skal vi komme tilbake til når vi kommer oss litt mer på overskuddssida.
I dag har vi bare lyst til å filosofere litt rundt bildet av vår Burma bak nettingen. Vi syns det er både vakkert og sørgelig på en gang. Han er en aldeles nydelig katt, og alle som treffer ham opplever også at personligheten hans er like fin. Men nettingen kler ham ikke. Verken han, eller noen andre katter, burde behøve å bo bak netting.
Vi kjenner ikke Burmas historie, utover at vi ble kontaktet av noen som var bekymret for hvordan det ville gå med ham når de skulle flytte. De hadde tatt seg litt av ham siden ingen i området vedkjente seg ham. Ingen reagerte på våre annonser heller, og nå har han vært hos oss i et drøyt år. Om han ikke hadde vært FIV-positiv tror vi han hadde blitt adoptert ut for lenge siden.
Vi kjenner altså ikke historien hans. Men vi vet at han var en av de mange tusen kattene i Norge som ikke har noe hjem.
Her om dagen så vi etterlysning etter en nokså liten kattunge på en mistet og funnet gruppe for alle mulige ting, altså ikke bare for katter. Vi leste igjennom de forholdsvis få kommentarene. De kjente hverandre tydeligvis, inkl vedkommende som savnet kattungen. Kommentarene var preget av hvor søt kattungen var, hvor fort gjort det er å miste en liten pus, håp om at den skulle komme tilbake – og ikke minst stor forståelse for at slike situasjoner fra tid til annen er uunngåelige. Det var lun hygge hele veien.
Det er så man får lyst til å kaste opp. Det burde ikke være lov å være så «blåst» og / eller gjennomført egoistisk i 2020 at man lar kattene sin reprodusere. Og som om ikke det er nok, så gidder man ikke en gang å passe på de små!
Om denne kattungen ikke finner hjem igjen er det stor sannsynlighet for at den også befinner seg bak netting om en stund – hvis den er riktig heldig, vel og merke. Hvis den ikke er så heldig sulter den ihjel, eller blir syk og dør. Det er det i alle fall ikke mye lun hygge over.
Skal tro når folk blir i stand til å ta dette innover seg?
Vi kan ikke avslutte uten å påpeke at livet bak nettingen i vårt kattehus slett ikke er så verst, altså. Det er langt fra optimalt – for det er det bare et vanlig hjem hos snille folk som er – men Burma og de andre kattene våre har det så fint man kan ha det, tror vi, når man må være på kattehjem for kortere eller lengre tid, med begrenset frihet.
God søndagskveld. Gjør gjerne en soldans!
