Tusen takk til dere som har bidratt med penger og grasrot siden sist! Det ble i underkant av 10.400 kroner, samt 7 nye grasrotgivere. Vi er dypt takknemlige for alt sammen, selv om det er et godt stykke igjen før vi har fått dekket inn hva det kostet å gi Sirikit den sjansen hun fikk.
I dag er det en uke siden Noa flyttet til nytt fosterhjem, og det har gått over all forventning. Etter å ha startet på soverommet, der han umiddelbart søkte tilflukt under senga, tok det ikke mer enn et par dager før han både hadde spist, drukket og gått på do, samt undersøkt senga, sin nye fostermor og resten av leiligheten. Han har funnet alt sammen dønn i orden. Fostermor har et godt fang å ligge i og en veldig god klappehånd, melder Noa, som er en av seniorene våre.
Når katten blir borte
Det mangler ikke råd å få for dem som etterlyser katten sin på facebook. Mange av disse er heldigvis veldig gode, men felles for de aller fleste «finn katten oppskriftene» er at de er unyanserte mtp hva slags katt det er som savnes.
Det store favorittrådet synes å være at man skal sette ut dokassa til pus, så den kan kjenne lukten og dermed finne veien hjem igjen. Dessverre ser man ofte at dette rådet opptrer alene. Det er vel og bra hvis det er en ung katt som ikke har ferdig utviklet retningssans ennå, eller hvis det er en voksen katt på ukjent sted og som kanskje har blitt skremt til å løpe et stykke av gårde. (I disse tilfellene bør man likevel også lete etter pus.)
Men! For alle de kattene som blir borte i områder de er vant til å ferdes i og kjenner godt, så er jo ikke problemet at de ikke finner veien hjem igjen! Problemet er at de ikke klarer å komme seg hjem igjen, eller at de ikke tør: De kan være innesperret et sted, eller de kan ha blitt skremt av noen. De kan også ha fått ufrivillig haik med en bil som har fraktet dem riktig langt av gårde. Eller de kan ha ha blitt skadet eller drept. Felles for alle disse scenariene er at man må lete aktivt etter pusen sin, og ikke forledes til å tro at det holder å sette ut dokassa for deretter å sette seg ned og vente!
Hvis katten er innesperret, haster det. Det er de færreste katter som overlever så lenge som Max, som vi skrev om for noen uker siden. Og siden man selvsagt ikke kan vite om katten er innesperret eller ei, bør man egentlig anta at den er det – både siden mange katter er så nysgjerrige, og fordi innesperret er et av worst case scenariene der tid er en vesentlig faktor. Men igjen – man kjenner katten sin best selv. Hvis Mons er av typen som liker å gå lange turer, og stadig er borte i noen dager i strekk, setter man ikke himmel og jord i bevegelse hvis han uteblir til én middag. Mia, derimot, som alltid er på plass til faste tider, venter man ikke lenge med å etterlyse og lete etter hvis hun uteblir.
Vi savner en av våre Nesoddkatter nå, og har gjort det siden slutten av mai. Det er Leia, som vi har etterlyst flere ganger før, både på Nesoddkatten – savnet og funnet, og på Dyrebar. Hver eneste gang har hun kommet hjem igjen etter noen uker, aldeles på egen pote.
Annonsene hennes har aldri resultert i noen tips. Denne gangen har vi ikke etterlyst verken henne eller Lillepus, stesøsteren hennes og fostermorens egen katt, som forsvant omtrent samtidig. De er gode venner. Det vi derimot har gjort er å lete, og å sørge for at hele nabolaget – hvilket er forsvinnende få – vet at kattene er borte.
Leia er en nydelig jente, men så sky at hun fremdeles ikke vil klappes, selv etter flere år hos fostermor. Hun vil bare ligge inntil henne, med en labb på låret hennes. Hun elsker å bo sammen med de andre kattene, i huset i skogen, med frihet til å gå ut og inn som hun selv vil. Leia er selvsagt både kastrert og chip’et, og det er Lillepus også.
Vi håper inderlig begge kattene kommer tilbake, og de letes etter fremdeles. Men vi skal ikke late som om vi ikke frykter at noe kan ha skjedd dem, heller. Vi er likevel ikke på langt nær så urolige som vi ville vært hvis de ikke hadde vært chip’et. Vi vet nemlig at dersom noen – mot all formodning – skulle få øye på dem, og bry seg nok til å f eks ta dem i felle, så ville det første de ville gjort være å scanne dem for chip. Og da ville vi få en telefon, og vi kunne hente dem.
ID merking
Katter har heldigvis mange gode hjelpere etter hvert, både i form av små og store organisasjoner og enkeltstående ildsjeler. Vi har alle samme mål – at alle katter skal ha det bra – men kan ha litt ulike innsatsområder og spesialiteter. Felles for alle vi vet om i alle fall, er at det første vi gjør når vi kommer over en katt vi selv har lurt på, eller andre har meldt bekymring om, er å scanne den for chip. Hvis katten har chip, ringer vi eier. Hvis katten ikke har chip, tar vi vare på katten hvis vi mener det er best for katten. Det er rørende enkel logikk, egentlig.
Vi vil tro de aller fleste katteeiere har veldig mye mer lyst til å få katten sin hjem igjen enn at vi eller andre kattehjelpere tar hånd om den, hvis noen finner pus og syns den virker litt forkommen. Det får de hvis de har chip’et gullet sitt.
God mandagskveld!
PS – denne linken er til en forelesning av professor Bjarne Braastad om katters orienteringsevne. Han er en stor kapasitet om katters atferd!
