Hønsenetting er en genial oppfinnelse. Man kan, blant mye annet, henge opp grønne tomater til modning, hekte på lesebriller, nøkler og annet småtjafs – og skape nye muligheter for katter som trenger det, nesten på et blunk. Det siste kommer vi tilbake til. Først Teddy.
Det er ikke noe stas å savne katten sin, og nå savner vi Teddy. Han har vært borte i 9 dager. Vi er likevel ikke sykt bekymret, fordi 5 år gamle Teddy KAN virkelig det å være ute. Han kom til oss i august i fjor, trolig etter å ha gått ute siden han var kattunge. Da var han vettskremt. Men nå elsker han fostermoren sin, han har blitt venner med husets andre katt, og har fått lov til å gå ut og inn som han vil i noen måneder allerede.
Vi tipper han er en av de kattene som bare liker å gå lange turer i sommerhalvåret. På tross av det letes det selvsagt aktivt etter ham, og vi er takknemlige for alle tips, delinger og heiarop. Kom hjem igjen, kjære Teddy!
Lille Spørsmålstegnet, som vi skrev om forrige uke, blir bare søtere og søtere, og tør nå også å bli klappet. Det er bra, for da blir det ikke så skummelt å få seg en veterinærsjekk denne uka. Ny rapport neste søndag.
Siam, som vi også skrev om forrige uke, har det aldeles strålende i sitt nye hjem. Han er egentlig ikke så veldig opptatt av familiens hund, og trekker seg bare unna hvis det blir litt for mye. Hunden derimot, er nysgjerrig på Siam – men er kjempeflink til å ta regi fra mammaen og pappaen sin på hvordan det er best å hilse på katter.
Torsdag morgen var vi såpass bekymret for Black, pga spisevegringen etter at han igjen måtte flyttes, at vi dro til veterinær. Heldigvis var han helt i orden fysisk. (Det trodde vi jo også, ellers hadde vi selvsagt dratt før.)
Beslutningen måtte bli å tvangsfore ham, i tilmålte porsjoner, hvis han ikke ville akseptere å mates. Til alt hell godtok han å slikke i seg mat fra fingrene til dyrepleierne på klinikken.
Da vi hentet ham om kvelden hadde vi gjort klart et stort hundebur til ham, inne i skribenthuset. Det var en forutsetning for å ha håp om å få matet ham 5 ganger daglig, hvorav 3 av dem med beroligende medisin.
Vi var naturlig nok spente før første mating hjemme. Han startet med å snu seg vekk og prøve å komme unna – men så gikk det bra likevel, på alle vis. Vi er enormt lettet og takknemlige! Nå har vi fått en gryende gjensidig forståelse her, syns vi, og endelig landet på en løsning. Begge deler gir en ordentlig god følelse.
Derfor var Nesoddkattens eminente kattegårdssnekker innom i dag, og tok mål. Vi tipper vi kan vise fram en riktig flott vegg av hønsenetting neste søndag, som gjør at vår fineste Black kan få bli boende her. Enten for alltid – hvis han og husets egne katter finner ut av det med hverandre – eller til hans dønn perfekte familie melder seg, uansett hvor lang tid det måtte ta.
God søndagskveld til alle!
