Hensikten med søndagsbetraktningene våre er stort sett å holde dere litt orientert om det vi driver med, og å sette fokus på dyrevelferd og andre relevante saker vi syns er viktige. De skrives samme dag som de publiseres, for å være så aktuelle som mulig.
Stikkord for påsken som snart er tilbakelagt, har vært både planlagt og ikke planlagt flytting, dyrevelferd, detektivarbeid, pågående innfangingsprosjekt, spisevegring og ulvehunger. Det blir litt i overkant å ta med alt, så vi må velge.
Vi er egentlig fristet til å skrive om hva det innebærer å ta inn en katt – altså hvor mye tid, ressurser og folk som faktisk er involvert, og hva som gjøres – men vi setter det på vent til en senere anledning. I dag velger vi heller å fokusere på Black, Spørsmålstegnet og Siam, og starter med sistnevnte.
De fleste kattene som kommer til vårt lille kattehus trives ganske godt der når de bare får summet seg litt. Noen gjør det imidlertid ikke, og Siam er kanskje den som har taklet det dårligst av alle som har vært innom. Han fant bare ikke ordentlig ut av det med de andre kattene, og så alltid veldig langt etter oss hver gang vi gikk. Derfor var vi nokså spente da han skulle få besøk på palmesøndag.
Det gikk så fint! Vi ble enige om at han skulle flytte på langfredag – og nå lå spenningen i hvorvidt Siam ville trives med å bo sammen med en hund, eller ei. Det hadde vi nemlig ingen forutsetninger for å vite noe om.
I skrivende stund har det gått 3 dager og hittil har det gått veldig bra. Vi skal nok vente en uke eller to til før vi konkluderer, men vi håper og tror at Siam endelig har funnet drømmehjemmet sitt.
Bare få timer etter at Siam hadde flyttet ut av kattehusets suite måtte Black flytte inn.
Den så vi ikke komme. Av og til oppstår det imidlertid ting som gjør at et fosterhjem må kaste inn håndkledet.
Stakkars Black syntes ikke det var noe stas i det hele tatt, og hjertene våre har blødd litt for ham. Dette er den 3 gangen han har måttet flytte på 7 måneder, og den fine, forsiktige gutten vår har på ingen måte gjort noe galt. Det er ytre omstendigheter som har kommet i veien.
De to første dagene gjemte han seg bare, og ville verken spise eller drikke, uansett hva vi fristet med. Men i dag – til alt hell – hadde han spist den maten han fikk sent i går kveld. Han hadde også lagt seg på en hylle der han var synlig, og han besvarte smilene han fikk.
Black er en smellvakker kastrert hannkatt på snart 4 år, som foreløpig synes det er lettere å bli venner med hunder enn med mennesker. I alle de 3 fosterhjemmene han har hatt har det bodd hunder. Han har blitt glad i dem alle sammen.
Vi håper virkelig at neste gang Black flytter blir den siste. Han fortjener så inderlig vel å få et for-alltid-hjem med ett eller flere snille mennesker som vil elske ham herfra og til månen og tilbake igjen. De må mer enn gjerne ha en eller flere snille hunder også! Viktigst av alt er likevel at de må være rause nok til å gi Black den tiden og tålmodigheten han trenger for at han skal våge å la den nydelige personligheten sin få blomstre.
Send oss en melding hvis du / dere tror det kanskje kan være deg / dere som er Blacks rette familie!
For omtrent en uke siden ble vi tilkalt av noen som hadde oppdaget en ekstremt sulten og redd liten pus, som åpenbart var altfor liten til å ferdes ute på egen pote. Vi kom, fikk den etterhvert i fella, og tok den med til kattehuset.
Sjelden har vi sett en såpass liten tass lange i seg så mye mat. Den var tynn, men ikke utmagret, så vi lot den få holde på en stund, men måtte til slutt porsjonere litt. Vi tror den lille kan være sånn omtrent 4-6 måneder gammel.
Etter et par dager i rekonvalesenthybelen fikk den flytte til et av fosterhjemmene våre. Selve flyttingen var virkelig lokalvarianten: En fin spasertur, med pus i transportbur, og pusens bagasje i trillebår. Sånn kan det gjøres når det er fint vær og skikkelig på landet!
«Spørsmålstegnet», som er det foreløpige navnet på lillepusen med de store øynene, har nå avansert til å bli både nysgjerrig, leken og kosete etter at også den startet med å gjemme seg. Kosete uten berøring, vel å merke! For den maler og stryker seg inntil hulen og de andre tingene inni det store kaninburet den bor i, men den tør slett ikke å bli tatt på. Da stresspuster den noe veldig. Heldigvis har apetitten også normalisert seg, etter regelmessig og god matservering siden ankomst.
Det ligger en annonse om pusen på Nesoddkatten – savnet og funnet. Ingen har ennå sagt at de savner den, hvilket vel ikke overrasker oss så veldig. Vi tror ikke den ville vært verken så sulten eller så skrekkslagen over å bli berørt hvis den hadde hatt noen. Vi håper og tror imidlertid at det ikke vil ta så veldig lang tid før den blir trygg nok til at den kan få et permanent hjem. Vel og merke hvis ingen eier (med en god forklaring) melder seg.
I formiddag snublet vi over et interessant TV-program om katter. Det er ikke nytt, så det er sikkert en del som har sett det før – men for dere som ikke har, kan vi anbefale det. (Regner vi med, i alle fall. Vi så bare siste halvpart, men tar sjansen på at første halvpart var like bra!)
God mandagskveld!
