– Denne armen er veldig snill! Men hvor er det jeg egentlig hører hjemme?
Hvor hører hun hjemme?
Denne fine jenta ble veldig fornøyd da hun fikk en arm å sitte på, innendørs – og, ikke minst, mat. Hun slukte i seg maten som om hun ikke skulle ha spist på lenge, så den nye fostermoren hennes må porsjonere litt til henne, så det ikke blir for mye for fort.
Hun har hengt utenfor hos noen som bor på Sjøstrand siden før jul. De har vært ganske iherdige når det gjelder å prøve å spore opp en eier, men uten hell. Nå var vi enige om at det var på tide at pus fikk komme seg inn.
Vi tror ikke den vesle kosete og sosiale jenta kan være mer enn ett år gammel. Hun er ikke chipmerket, men så tillitsfull som hun er må hun da ha en eier? Bortsett fra den glupske apetitten, er det ingen tegn til at hun ikke er dønn i orden på alle vis.
Nå ligger det i alle fall annonse både på Dyrebar og et par lokale grupper. Vi skal passe godt på henne til eier melder seg. Hvis ikke det skjer innen et par ukers tid eller så, gir vi henne «full pakke» (helsesjekk, vaksine, kastrering, chipmerking) og forsøker å finne et nytt, permanent hjem til henne.
Det har vært en del i det siste, og helt nylig har vi fått tips om at det kanskje kan bli enda litt mer ganske snart. Det kommer vi i så fall tilbake til når vi vet mer.
Hva er en katt verdt?
Av og til kan det være lurt å ta ens egne «sannheter» opp til ny vurdering. Vi gjorde det i dag, etter å ha fått en henvendelse fra en som ville adoptere en av kattene våre. Hen virket å være et hyggelig menneske på mange vis, og utvilsomt glad i katter.
Men da vi kom inn på hva katter var verdt, nærmere bestemt hvor mye penger det kunne være akseptabelt å betale for veterinærbehandling hvis pus skulle være riktig uheldig, skiltes våre veier.
De av dere som kjenner oss godt, vet at Nesoddkatten aldri avliver katter pga økonomi. Hvis en katt har gode prognoser til et fortsatt godt liv, får den behandlingen den trenger, selv om behandlingen er dyr. Holdningen vår bunner i respekt for liv, også hvis livet «bare» er en katt. Vi måtte derfor si nei til vedkommende, siden hen heller ikke så poenget i å forsikre en vanlig huskatt.
Da samtalen var over, filosoferte vi litt rundt standpunktet vårt mens vi holdt på med våre daglige gjøremål. Er vi for strenge? Er det så mange katter som trenger hjelp at vi bare burde adoptere ut til nesten hvem som helst bare de virker passe ok? Hvor går egentlig grensa for hvem som er skikket til å få adoptere en av våre katter?
Det er en nyttig øvelse, det å ta egne sannheter opp til vurdering av og til. Av og til finner man at det er på tide med fornyelse. Dette standpunktet derimot, står støtt, også etter dagens funderinger. Det er helt i orden å ikke ha flust av penger tilgjengelig på bufferkonto, men det er ikke i orden å ikke ha ønske om å finne en annen løsning enn avlivning for en uheldig pus, selv om det blir dyrt.
Og med dette avslutter vi med å hilse fra Rampen og Kuro, som minner om at de stadig er blant de nydelige kattene som venter på at de som vil adoptere dem finner dem.
God søndagskveld!
