Verdens vakreste Kaia.
Gode Kalle
«Delete from household?» Tårene bare spratt. Det var litt overraskende at reaksjonen var såpass sterk, men samtidig kanskje ikke.
Vi holdt på å oppgradere katteluka i kattehuset så den også kan styre hvem som får gå ut, og ikke bare hvem som får gå inn. Da kan vi nemlig ta inn nye katter. Da vi fikk opp lista over chipnumrene til de kattene som allerede bor der og har brukt luka en stund, skulle vi erstatte numrene med navnene på kattene.
Vi stusset litt over at det var ett nummer for mye. Det var da vi sjekket og fant ut at det var salige Kalle, som vi måtte ta farvel med i starten av februar, at reaksjonen kom. (Vi hadde så klart glemt hvor lenge det er siden vi installerte luka.) De eneste alternativene var enten å erstatte nummeret hans med navnet hans, eller å «slette ham fra husholdningen». Det ble jo det siste. Det er tross alt 4 måneder siden han forlot oss. Men det føltes likevel helt forferdelig å liksom måtte gjøre kort prosess med aller kjæreste Kallemann Kalle.
En del vil kanskje riste på hodet og lure på om vi er totalt blåst, men vi tror likevel det er ganske mange som kan relatere til den sterke reaksjonen. Selv om dyra våre forlater oss, bor de i hjertene våre for alltid. Og innimellom skjer det noe, eller vi finner noe de hadde, som gjør at de liksom bare er her igjen, helt ut av det blå. Det er vondt og godt samtidig, egentlig.
Sterke Kaia
Kaia, derimot, er fremdeles blant oss – og det hadde vi egentlig ikke turt å håpe på. Nå er det ganske lenge siden sist vi skrev om henne. 17. mars for å være helt presis, og da håpet vi at vi ikke skulle få dårlige nyheter hos vet’en. Det fikk vi imidlertid, veldig dessverre.
Vi visste allerede at hun hadde noen forandringer på tykktarmen. De kunne være helt ubetydelige, men de kunne også være skumle. En kontroll etter noen uker ville gi svar.
Kontrollen rett før påske viste ytterligere og store forandringer på tykktarmen, og denne gangen endringer på tynntarmen i tillegg. Såpass store forandringer på få uker tilsier at det overveiende sannsynlige er ganske aggressiv kreft. Resultatene av blodprøvene forsterket det. Utsiktene var dystre, og vet’en anbefalte avliving.
Men en ting er hva prøvene sier, en annen ting er hva katten sier. Kaia viste nemlig med all mulig tydelighet at hun frydet seg over livet. Hun hadde flyttet inn i det nye fosterhjemmet sitt et par uker før det siste vet.besøket, og funnet seg veldig godt til rette nesten med en gang. Hun koste, lekte, spiste godt – og hadde man ikke visst bedre, hadde man trodd at hun var en frisk og rask 3-4 åring, heller enn en veldig syk 14-åring. Det var altså ikke samsvar mellom kart og terreng, og da er vår oppfatning at man følger terrenget. Vi ble enige om at Kaia skulle få komme hjem igjen og fortsette med å nyte livet, så lenge hun viste god livskvalitet.
På tross av at hun ikke virket å ha vondt, har vi valgt å smertelindre henne godt for å være på den sikre siden. Hun får også lett fordøyelig skånekost. Fosterforeldre hennes følger nøye med på henne, både fysisk og psykisk, og med særlig blikk på om hun virker smertepreget. Planen er at hun skal få leve så lenge hun viser oss at hun har det fint. Når vi ser at sykdommen begynner å prege henne, skal hun få lov til å sovne inn hjemme, hos dem hun har blitt så glad i.
Foreløpig er alt vel, og det altså i mye lenger tid enn noen ville trodd. Hun har til og med lagt på seg litt. Vi er bare veldig glade for hver eneste lykkelige dag og uke hun får.
Sannsynligvis er det en del av dere som nå lurer på hvorfor i all verden vi ikke gir henne en eller annen behandling, siden hun er i så god form. Svaret er at prognosene hennes er elendige. Valget var i praksis avlivning, eller videre utredning som ville vært en stor påkjenning for henne, med eneste resultat at de kanskje ville gitt oss større nøyaktighet mht hvilken type kreft hun har, men ingen bedring eller bedre prognoser for Kaia. Det vi nå gjør var det siste alternativet. Vi vet ikke hvor lenge Kaia har igjen. Vi vet bare at hun er en fantastisk pus, som fortjener alle de gode dagene hun kan få. Det ligger en fin liten videosnutt av henne i kommentarene.
For øvrig er det, som alltid, mye å holde på med på ulike fronter – alt fra når og hvordan vi skal få inn en særlig gjenstridig kolonijente med magen full av kattunger, til utvidelser av familiebur og omarbeidelser av kattegårder, via daglig drift både her og der og på ulike områder.
Pass på dyra i varmen!
Ha en fin søndagskveld!
