Hvil i fred, kjære Charizard.
Nok et farvel denne uken
Vi hadde håpet at det var slutt på triste nyheter herfra for en stund, men den gang ei. Charizard var en av «slengerne» fra Busteknøttkolonien. Vi trodde en god stund at vi hadde alle, og at 2-3 stykker fra den opprinnelige kartleggingen bare hadde blitt borte siden ingen hadde sett dem på veldig lenge.
Men så plutselig var Charizard tilbake. Vi var så glade da han gikk i fella på andre påskedag. Endelig skulle han også få «full pakke» og et enklere liv!
I likhet med de fleste kattene som må starte innetilværelsen sin i hundeburshybel, ville ikke Charizard verken spise, drikke eller gå på do det første døgnet. Noen bruker enda lenger tid før de «kommer i gang» men Charizard ville heldigvis ha den gode maten han fikk servert på dag to. Neste dag hadde han time på klinikken.
Da vet’en ringte, var det med dårlige nyheter. Charizard bar preg av å være syk. Han hadde tydeligvis sloss mye, med sår og skorper over hele kroppen, i tillegg til enorme mengder flått. Slimhinnene hans var bleike, han hadde problemer med i alle fall et par tenner og de kunne kjenne en uregelmessighet i magen hans. Jeg ringte Åsmund, som hadde tatt ham inn, for å konferere, og vi var enige. Vi hadde ingenting å tilby Charizard.
Jeg ringte vet’en opp igjen og, med gråten i halsen, sa at vi var enige med henne. Vi måtte hjelpe ham ut av det stakkars miserable livet han hadde levd.
Det gjør vondt å ta farvel med en kjent og kjær pus. Det gjør like vondt å måtte ta farvel med en som aldri har hatt noen. Smerten i det er bare litt annerledes i sin karakter.
Vi tror Charizard var ca 3 år. Han lignet veldig på Nona, som vi tror var like gammel. Kanskje de var kullsøsken? Det vi vet er i alle fall at de begge ble født ute, av en mamma som ingen brydde seg om. De ville ikke blitt så redde ellers. Vi vet også at Charizard hadde vært kranglete med noen av de andre kattene i kolonien før han, av en eller annen grunn, ble borte lenge. Og nå, når han var tilbake, var han syk.
Hvis vi hadde det hatt det «state of the art» kattehuset vi har ønsket oss så lenge, komplett med gode syke- og rehabiliteringsfasiliteter, ville vi prøvd å finne ut av om det som feilte Charizard var noe som pleie og medisinering kunne fikse. Men det eneste vi har å tilby de redde kattene som trenger det er hundebur – og det er så fryktelig for dem at vi kan bare ikke utsette dem for det over lang tid.
Kjæreste Charizard, vi skulle så inderlig gjerne ønsket at vi kunne tilby deg livet heller enn døden. Unnskyld, på vegne av menneskene som sviktet deg, at du måtte streve så fælt mens du var her. Vi håper det er grønne enger der du er nå, og at du ikke har vondt et eneste sted og at du er omgitt av et helt hav av godhet og kjærlighet.
Fine Mikki er tilbake
Som regel går adopsjoner veldig fint, men av og til klaffer det ikke, og da kommer kattene tilbake til oss. På onsdag i forrige uke kom Mikki tilbake til mamma Mia og brødrene Melvin og Mio. Den andre broren hans, Mingus, ble igjen hos familien de hadde flyttet til i slutten av september i fjor. Mingus syns nemlig det var helt topp med livlige barn og en hund han ble skikkelig kompis med.
Mikki, derimot, klarte ikke å venne seg til den nye livsstilen, uansett hvor mye hjelp og forståelse han fikk. Han trenger en litt roligere hverdag for å trives.
I starten var det veldig rart å være tilbake med den gamle familiegjengen. Han hadde jo vært borte i hele sju måneder! Det er mer enn halve livet det, for han var bare fire da han og Mingus flyttet. Forestill dere en god miks av deja vu og overraskelse, iblandet både glede og skepsis, og jeg tror dere har et slags inntrykk av hvordan stemningen var de første dagene. Nå begynner det å gå seg riktig så fint til, og om ikke lenge skal hele gjengen få komme seg ut av barnerommet, og møte de andre kattene som bor i «Sølvistan».
Ha en riktig fin tirsdagskveld!
