«Hva gjør vi nå da?» spurte vet. Nina. «Vi må la ham få reise» sa jeg, og så strømmet tårene. På mandag tok vi farvel med aller kjæreste Ben. 
Hva gjør vi nå da?
Lillebroren til Kalle, som forlot oss for bare fire måneder siden, hadde ikke vært helt seg selv den siste tiden. Forandringen kom så umerkelig at det er vanskelig å si når jeg registrerte den første gang, men for 3 uker siden virket han en dag smertepreget. Vi dro til vet’en. Han var lettere enn ved siste besøk, men 4.4 kg var ikke så verst vekt for Ben, som hadde vært litt på den store sida tidligere. Blodprøvene hadde noen avvik som enten kunne være ingenting, eller alvorlige. Vi ble enige om å gi smertestillende og å komme igjen om 2 uker.
I dagene som fulgte var han sitt vanlige jeg store deler av tiden, men stille, tilbaketrukket og nedstemt innimellom. Lørdag morgen var han ikke så interessert i frokost, og natt til søndag og natt til mandag ville han ikke sove i senga med meg. Begge disse tingene var totalt utypisk for matglade og superhengivne Ben. Mandag fikk han Bonqat (beroligende) før turen til kontrolltimen hos vet’en, så besøket ikke skulle være så stressende for ham.
Vekta viste at han hadde gått ned 300 gram på 13 dager. Han hadde dessuten litt feber, var litt dehydrert, hadde svekket muskulatur i bakbeina og virket generelt nedstemt. Vet’en sjekket blodprøvene fra forrige gang grundig og vi diskuterte hva en eventuell videre utredning ville innebære for Ben, hva sannsynlige utfall kunne være, og – ikke minst – hvorvidt noen av disse scenariene kunne tenkes å ha gode prognoser hvis vi forsøkte å behandle dem. Svaret var nei. Og deretter kom spørsmålet: «Hva gjør vi nå da?»
Det vanskelige valget
Hvor hjerteskjærende vondt det enn er å bestemme at livet til en høyt elsket venn skal avsluttes der og da, så er det av og til det kjærligste man kan gjøre. Livet til besteBen’en min hadde kommet til veis ende, og vi visste det alle sammen; vet. Nina, jeg – og Ben. Han hadde jo vist meg det de siste dagene, selv om det så klart var altfor vanskelig å ta det ordentlig innover seg. At han skulle plages med flere undersøkelser bare for at vi kanskje skulle få avdekket hvilken sykdom som var i ferd med å ta livet hans var helt uaktuelt. Han måtte få lov til å bli hørt og forstått, nå.
Bare en katt
Ben var den aller skyeste i familiegjengen på 5, som vi heldigvis klarte å finne plass til sommeren 2019. Dere kan lese litt mer om dem bl a her, hvis dere vil:
For de fleste fortonte han seg nok som «bare en katt»; en sky, svart katt som skygget banen – hvis han da i det hele tatt ble sett. For de forholdsvis få av oss som fikk lov til å bli ordentlig kjent med ham, var han en utrolig vakker, forsiktig og hengiven sjel. Han var like matglad som sin ca ett år eldre bror Kalle, men ble likevel ikke i nærheten av så stor, heldigvis. Hengivenheten hans var også like stor som Kalles var, men Ben viste den på en forsiktigere måte. Han likte f eks å legge seg pent rundt hodet til mennesket sitt om natta, som en lue, men av en eller annen grunn var det likevel aldri for tett, som jeg syns det ofte blir med «velkrokatter». Hvis det var andre katter i senga allerede, ventet han på tur.
Fredelige Ben
Blikket hans var et kapittel for seg. Øynene hans minnet litt om øynene til Lillebjørn Nilsen; snille, milde og med en mollstemt klangbunn, også når han var glad. Uansett hvor «yppete» noen av de andre kattene av og til kunne bli, lot Ben seg aldri provosere. Enten trakk han seg unna, eller så ble han bare sittende å se på dem med det fredelige blikket sitt. Det virket alltid. De roet seg.
Ben var en fredsmegler av ypperste klasse på så mange plan. Det har vært en udelt glede å få lov til å dele en bit av livet med ham, etter at hans første, kjære fostermor ble nødt til å «kaste inn håndkledet» i fjor. Den plassen han har i hjertene våre er bare hans, til evig tid.
Hvil i fred, aller kjæreste besteBen’en min.
Trist, men takknemlig hilsen fra skribent Kari
Busteknøttene
Forrige uke trodde vi at Blesen sine små ville våge seg ut av kassa si i løpet av den kommende uka. Det gjorde de i dag! Og hos Mia og gjengen er det full fart og vel så det. Vi kommer tilbake til disse familiene neste uke, og ev noe av det andre vi holder på med. Ferietid er på ingen måte hviletid, snarere tvert i mot.
God søndagskveld til hver og en i sær.
