Busteknøttet 
13 dager gammel. Dere skal få følge hen gjennom det første året, fram til neste års blåveis-sesong.
Busteknøttet
Dette er Busteknøttet.
Bildene i kollasjen ble tatt på klinikken, i forgårs, da hen var 13 dager gammel. Vi gjør alt vi kan for at den lille skal få oppleve å løpe rundt blant blåveisene når de kommer igjen til neste år. Det har vi god tro på at hen klarer, for hen er sterk – heldigvis.
Dere skal få følge Busteknøttet her, med en egen «spalte i spalten», fram til da. Såpass må det være for den som er valgt som maskot for den fine gjengen vi har adoptert!
Busteknøttkolonien
Gjengen er tallrik – omtrent 30 individer, tror vi – og det massive løftet vi nå har påtatt oss koster flesk. I dag setter vi derfor i gang en hardt tiltrengt kronerulling for Busteknøttkolonien.
Vi begynte å fortelle dere om den for 3 uker siden:
Gleder og sorger
Siden da har vi fått inn 2 katter til, og alle de 3 drektige jentene vi har inne har fått bebisene sine. Vi har hatt både gleder og sorger.
Busten var først ute, og fikk 3 søte små. Etter 5 dager fant imidlertid fosterfar den første død, og 12 timer senere var en til død. 
Men den siste – Busteknøttet – lever altså, heldigvis. Bustemamma derimot, er ikke interessert. Vi kommer tilbake til dette om litt.
Så var det endelig Unas tur. Vi trodde hun skulle føde i påskehelga, men så ble det ikke før lørdag for en drøy uke siden. Det gikk veldig fint. Hun var glad for støttende tilstedeværelse fra fostermor, og aksepterte fint at sistnevnte også håndterte de små litt. Ungene diet og alt var tilsynelatende fint. Men – også her fikk vi triste nyheter. Dagen etter fødselen ble en unge funnet død. Dagen etter det igjen ble 2 til funnet døde.
Dagen etter det igjen ble 2 til funnet døde. Heldigvis ser det nå ut til å gå fint med både Una og den ene gjenlevende bebisen hennes. Vi kommer tilbake til dette også.
Nona var neste jente ut, dagen etter Una. Etter en langvarig fødsel som foregikk både litt her og litt der, til en smule bekymring for fostermor, så landet alt fint til slutt. Status for Nona og hennes 4 små, som i dag er en uke gamle, er at alt ser ut til å være fint med alle – hurra!
Kattekolonier
Kattekolonier er verken bra for kattene som lever i dem, eller for menneskene som lever i nærheten.
For kattenes del er typiske problemer mangel på mat, mangel på ly når det er kaldt, mye slåssing om ressursene og, for guttas del, om damene. Slåssing fører til skader som, fordi de ikke behandles, ofte fører til infeksjoner, som igjen gir store lidelser og til slutt død. Det er ofte mye helseproblemer, bl a fordi det er mye innavl, og det kan være mye smitte.
For menneskenes del er typiske problemer intens urinstank, avføring «over alt» og høylytt gauling når kattene parrer seg og slåss. Det er heller ikke særlig hyggelig å finne døde katter, enten det er unger eller voksne, som har måttet bukke under for sult eller sykdom.
Når dette er sagt, skal det også sies at katter kan ha flotte liv som kolonikatter – hvis de er kastrert, har god helse og ansvarlige mennesker ivaretar dem på en god måte. Det er det vi har påtatt oss nå for denne kolonien, etter å ha ønsket det veldig lenge.
Forutsetning for TNR (trap, neuter, return)
Men først nå var nesten alle de nødvendige forutsetningene på plass. De er:
Noen må enten bo der kattene holder til, eller være villige til å dra dit hver eneste dag, for å se til dem. I vårt tilfelle bor det noen der, som har gjort en formidabel innsats i mange år for å gi kattene mat og ly. Vi har fått et veldig godt samarbeid med vedkommende. Aksjonen ville være umulig å gjennomføre uten dette samarbeidet.
De som skal stå for TNR aksjonen (se 10 april linken over her) må ha tilstrekkelig med folk og tid til å kunne gjennomføre på en ordentlig måte. Det har vi fått nå. Vi er et supert lag på 10 personer i Nesoddkatten som jobber med dette, hvorav 4 er nye. 6 av oss holder i tillegg på med de «vanlige» oppgavene våre – for de 30+ kattene vi til en hver tid har inne krever jo fremdeles sitt. Folk har heller ikke sluttet å ringe oss hvis de finner skadde eller døde dyr, eller hvis de trenger råd om det ene eller andre.
Logistikken er ganske heftig. Kattene skal kartlegges, rekkefølgen prioriteres (vi vil aller helst ha de drektige før de føder ute) de skal fanges inn, kjøres dit de skal bo under sine kortere eller litt lengre opphold inne, fraktes fram og tilbake til veterinær. Siden de fleste ikke er håndterbare må de bo i store hundebur – som må skaffes, helst gratis eller nesten gratis – og de må ha mat, medisin, dokasser, sand – i det hele tatt. Vi skal spare dere for alle detaljene.
Så trengs det penger. Det har vi ikke.
I alle fall ikke i nærheten av nok – for det vi har, dekker jo bare mesteparten av den vanlige aktiviteten vår. Vi løser det (håper vi) på følgende måte:
For aller første gang kommer vi til å sende en søknad om støtte til Nesodden kommune. Begrunnelsen vår vil være at vi med dette sikrer god dyrevelferd i et område som lenge har vært belastet, og at vi forplikter oss til å holde det sånn.
I tillegg appellerer vi til alle dere som deler vårt syn på at alle dyr, også de hjemløse, fortjener gode liv. Tusen takk for at dere bidrar til kronerullingen med det dere kan!
Vi håper også inderlig på veldig mange flere grasrotgivere. Vi har sett at høy aktivitet på Facebook kan gi enorm uttelling her. Men vi har bare ikke tid til å publisere bilder og nytt om det vi holder på med flere ganger daglig. Vi håper dere forstår at vi jobber hardt og kontinuerlig for kattene, selv om vi stort sett bare skriver en gang i uka.
Vi brenner for det
Enn så lenge håndterer vi kostnadene ved at skribenten har lånt ut 100.000 kroner til Nesoddkatten som hun har tilgjengelig på et rammelån. Hvis kommunen og kronerullingen svikter, skal hun klare å låne ut tilsvarende en gang til. Innen rammelånet må innfris om ganske mange år, har det sikkert løst seg på en eller annen måte. Men vi håper jo at vi har både kommunen og folk med oss i å mene at det ikke egentlig er sånn samfunnsproblemer skal løses.
Avsnittet over her har sittet ganske langt inne å skrive. Men det er sånn det er. Og – hvis noen lurer på hvorfor vi holder på når vi egentlig ikke har råd til det, er svaret «Fordi vi brenner for det!» Et så rikt land som vårt KAN IKKE være bekjent av å gi blaffen i dyrevelferd.
Helt til slutt i dag – ja, vi vet det ble langt, men vi måtte – vil vi ta med et par setninger til om Busten og Una og barna deres. De var de svakeste jentene. Vi er rimelig sikre på at de ikke ville overlevd fødselen hvis de hadde fått ungene ute. De er veldig tynne begge to. Det overveiende sannsynlige er at de har støtt ungene fra seg fordi de visste at de ikke hadde nok næring til dem. Det er brutalt, men naturen er brutal.
At Busteknøttet fremdeles er blant oss, skyldes iherdig innsats fra fosterfar, som rakk å se situasjonen før det var for sent, og som deretter har flaskefôret hver annen time. Heldigvis kan han nå redusere til hver tredje time. Knøttet har også vært et par turer til vet’en allerede fordi hen var surklete, og hadde pustevansker.
Og der har vi kanskje den viktigste forskjellen på naturen og menneskene, når vi er på vårt beste: Vi sitter ikke og ser på at andre levende vesener dør i armene våre, uansett hvor små og «ubetydelige» de måtte være. Vi hjelper dem, og håper de har livets rett.
Det har Busteknøttet vist oss at hen har. Fortsettelse følger!
Takk til alle som deler!
Takk til alle som bidrar!
