Gode nyheter! Syns vi, i alle fall – og vi tror nok at Gråpusen fra Fagerstrand kommer til å være enig med oss når han bare får summet seg litt til. På onsdag turte han endelig å oppholde seg lenge nok i entréen der han har fått mat i det siste til at det ble mulig å lukke døra bak ham. Deretter var det forholdsvis enkelt å løfte ham inn i en transportkasse, etter at han hadde tatt seg en liten inspeksjonsrunde rundt i huset.
Vi har ikke gitt opp å søke etter en ev eier, men vi har liten tro på at vi finner en. Flere i området har kommentert at de har sett ham rundt der i årevis, men ikke klart å vinne tilliten hans nok til å få ham inn – på tross av at han har vært sulten. Han ser dessuten nokså ustelt ut. Men om noen skulle melde seg, skal vi ikke karakterisere vedkommende før vi har hørt hva han eller hun har å fortelle. Det kan være mange grunner til at ting blir som de blir, er vår erfaring.
Tilbake til Noa, som vi har kalt ham. Han fikk komme seg rett til fosterhjemmet vi har funnet til ham på onsdag. Som alle andre katter vi tar inn som er mer eller mindre redde, ble han til å begynne med innlosjert i en stor hundeburhybel. Det tok han med fatning. Han freste riktignok litt til fostermor med en gang, men ikke mer enn at det gikk an å få klappet ham litt allerede første dagen. Noa MÅ ha hatt kontakt med mennesker på et eller annet tidspunkt i livet sitt!
Vi hadde fått veterinærtime på fredag. Siden han inntil da hadde vært såpass lett å håndtere, lot vi ham få lov til å gå ut av transportkassen på egen hånd da den var vel plassert på bordet. Det var ikke så smart. Da hadde nemlig Noa fått nok! Han raste rundt i rommet, både høyt og lavt, med akkurat like imponerende fart og spenst som katter gjerne har når de har panikk. Omsider stoppet han lenge nok i vindusposten til at det var mulig å holde ham rolig og få satt bedøvelse i den frenetiske kroppen.
Noa har åpenbart levd et såpass hardt liv at det ikke var så mange tenner igjen i munnen hans. Kostholdet hans har nok ikke vært helt optimalt. Men de tennene som var der så imidlertid ok ut, hvilket vi er glade for. Vet’en er sikker på at han er over 10 år, og tipper på ca 12. Vi valgte derfor å få tatt både blodprøver og FIV-test av ham. I tillegg tok vi røntgen, siden han haltet litt på det ene bakbeinet.
Resultatet tilsier at Noa er solid bygd. Han er FIV negativ, og alle verdiene hans er fine. Han hadde riktignok en bitteliten forkalkning på en ryggvirvel, men det er ikke unormalt for en såpass voksen kar, og den er ikke stor nok til å plage ham. Enn så lenge legger vi til grunn at haltingen skyldtes at han hadde et lite sår under poten på det ene bakbeinet, som var i ferd med å gro.
Normalt venter vi litt med å kastrere, chip’e og vaksinere kattene vi tar inn til vi har hatt litt bedre tid til å søke etter eier. For Noa valgte vi å gjøre et unntak. Han fikk derfor «full pakke» av oss når han endelig sov sin søteste søvn, etter først å ha prøvd å rasere rommet. Om – mot formodning, tror vi – det skulle dukke opp en eier, får vi heller ta en diskusjon med vedkommende da. Noa er en gammel og sky katt som likevel gikk rundt på bygda og ba om mat. Han var ikke merket eller kastrert, han hadde skitten pels med såpass mange tover på ryggen at det måtte barberes «bred midtskill». Vi står støtt for det vi har hjulpet ham med, selv om alt ble gjort etter bare to dager.
❤️
I disse koronatider er det fort gjort å få tid til litt ekstra filosofering. Hva er det som gjør at en katt som Noa havner i den situasjonen han er i?
For sånn omtrent 12 år siden var han nødvendigvis en utrolig søt liten kattunge, med silkemyk pels som var skinnende hvit og glitrende gråstripet. Oppførselen hans nå tilsier at han har blitt født hjemme hos noen. Noen som var snille mot ham og de søsknene han trolig hadde.
Så hva skjedde?
Det er umulig å vite. Men det som likevel – veldig dessverre – er ett sannsynlig scenario, er at han ble gitt bort til noen. Til noen som, etter hvert som han ble voksen og ikke lenger var kattungesøt, ikke brydde seg nok, eller ikke evnet, verken å kastrere, merke eller passe godt nok på ham. Det skjer nemlig med tusener av katter. Hvert eneste år.
Noa er ikke slående vakker. Han ser ut som en helt ordinær gammel gråpus med hvite partier. Altfor mange mennesker mener «sånne som ham» ikke er verdt å ofre en tanke, og langt mindre ofre penger eller krefter på. Men vi vet – og vi tror dere som leser dette vet – at når Noa får slappet av, og forstår at han er trygg, vel ivaretatt og elsket, så vil han vise seg å være nøyaktig like spesiell og fantastisk som din katt er. Og din. Og din. Og min. Og …
❤️
God søndagskveld, årets første med sommertid, hurra!
PS 1 – Tintin (se forrige uke) har fått nytt hjem, hurra!
PS 2 – Alle de andre kattene vi såvidt presenterte her for noen få uker siden, er fremdeles ledige for adopsjon:
https://www.facebook.com/503494566426705/posts/2627054410737366/
