Det å drive Nesoddkatten betyr store sorger fra tid til annen, men også veldig mye glede. Noe av det aller mest hjertevarmende er å få følge forvandlingen fra redd og ensom katt som ingen vil vedkjenne seg, til enormt lykkelig katt som nyter livet i et ordentlig hjem.
Noa har vært hos oss i omtrent 5 måneder nå. Han startet i hundebur i det første fosterhjemmet. Da han ble trygg nok til å kunne klappes, ble buret åpnet så han fikk innta resten av fosterhjemmet, rom for rom, i sitt eget tempo. Han ble venner med de andre kattene i huset, men etterhvert som han ble stadig tryggere fikk han såpass behov for å ha fostermor for seg selv at han begynte å prøve å jage de andre.
Vi var nok litt spente på hvordan han ville reagere da vi flyttet ham til et nytt fosterhjem, hvor han kunne få være enekatt. Ville han føle seg sviktet på nytt, og utviklingen hans bli satt tilbake? Hvis han så gjorde, varte det i så fall under ett døgn.
Noa nyter livet til fulle. Han elsker sin nye fostermor akkurat like høyt som han elsket den gamle, og er virkelig tidenes kosegris. Han er fremdeles skeptisk til fremmede, men da stikker han bare under terrassen eller andre trygge steder til faren er over – eller til nysgjerrigheten tar overhånd. Se på bildene av ham da, bare SE på ham!
Teddy har ikke vært hos oss i mer enn et par uker. Han startet også i hundebur – hvilket de fleste av kattene vi tar inn gjør – men Teddy så sitt snitt til å finte ut fostermor allerede første dagen. Heldigvis står buret hans inne på et eget rom. Dette begrenser jo antall potensielle gjemmesteder, så det gjorde egentlig ikke så mye.
Katter som lever ute er nødt til å være mer eller mindre konstant på vakt hvis de skal overleve. Det er ikke noe rart at det tar tid å legge en sånn type årvåkenhet fra seg. Når Teddy hører fostermor komme opp trappa, hører hun fremdeles at han forter seg til sitt foretrukne trygge sted mellom sofaen og bordet. Og hvis hun kommer for brått på ham, freser han til henne.
MEN – han har også begynt å sette mer og mer pris på å få kos, og han tør å gjøre mer og mer samtidig som fostermor er i rommet. Det å få lov til å være en del av en sånn utvikling er rett og slett veldig rørende, og givende. Dere finner en liten fortelling i billedtekstene.
Vi savner dessverre fremdeles Linus. Vil dere være så snill å følge linken, og gjerne dele innlegget?
Vi trenger sårt påfyll i kassa. Vil dere se plakatene i bildene som forteller hvordan man kan bidra, hvis man har mulighet til å avse en liten slant?
Neste søndag kommer rapport fra Den Store Veterinærdagen Hos Nesoddkatten. Håper vi. Vi gru-gleder oss litt, for det er en nokså stor «produksjon» mht logistikk og ymse ting som kan gå gærnt, men det skal bli UTROLIG godt å få det gjort.
Kryss gjerne fingrene for at vi får det i hop, og ha en riktig god søndagskveld!
