Det er vanlig dagligliv i Nesoddkatten for tiden. Det betyr et assortert utvalg av ulike arbeidsoppgaver. Noen av dem kommer vi tilbake til etter hvert som de finner sine løsninger.
Det er vanlig dagligliv i Nesoddkatten for tiden. Det betyr et assortert utvalg av ulike arbeidsoppgaver. Noen av dem kommer vi tilbake til etter hvert som de finner sine løsninger.
Siden vi er på Facebook med flere egne grupper og sider, ser vi en del poster og kommentarfelt, også på andres grupper. En av flere gjengangere i så måte er folk som observerer katter som ser tynne / syke / slitne / gamle ut. I slike situasjoner vil kommentarfeltene ofte flomme over av folk som sier at kattene må tas inn, mates, få hjelp, bli tatt med til veterinær etc. Et mindretall vil oppfordre om å kanskje se an litt, og å spørre litt rundt først – hvilket jo ofte er akkurat det den som poster innlegget faktisk har ment å gjøre.
Det er bra at det er mange folk med mye engasjement. Vi mener også – selvsagt – at det er bedre at en katt får mat en gang for mye enn en for lite. Men vi vil minne om at det ikke er sikkert at en tynn og gammel katt trenger hjelp.
For noen måneder siden ble det stilt spørsmål om hvor gamle folks katter hadde blitt, på en av de mange kattegruppene på Facebook. Skribenten postet følgende kommentar:
«Vår gamle Pusekatt ble 24,5 år – minst. «Minst» vil si at han må ha vært minst ett år gammel da han flyttet inn hos familien vår, aldeles på egen pote.
Pusekatt var en stor personlighet. I sine glansdager var han supersprek og en stor jeger. Han hadde katteluka si i 2. etasje, og hoppet fra toppen av søplekassa på bakkenivå og opp på balkongen utenfor soverommet der katteluka var.
På sine eldre dager ble han både tynn, hørte litt dårlig, så litt dårlig – og husket ikke alltid hvor han skulle gå på do.
Men han hadde gnist som bare det. Han kunne sitte øverst i trappa «med armene i kors» og ha total kontroll over hvilke av de andre kattene som fikk lov til å passere.
De par siste årene fulgte vi veldig godt med på hva slags livskvalitet han hadde. En morgen jeg kom opp i stua, lå han på den faste stolen sin. Da jeg hilste god morgen, som jeg pleide, så jeg helt tydelig i øynene hans:
Nå er det bra. Jeg er klar. Nå må du hjelpe meg å reise videre.
Så da gjorde jeg det. Jeg ringte veterinæren, som kom hjem til oss. Pusekatt fikk sovne inn på fanget mitt, hjemme, i godstolen vår.
Han vil for alltid være elsket herfra og til evigheten, vår gamle Pusekatt. 
»
»
Det er drøyt 8 år siden Pusekatt forlot oss nå. Sånn vi husker det var det litt mindre temperatur på sosiale medier den gangen. For vår del tror vi det var bra, og det var også en fordel at vi bodde i et nabolag som ikke var veldig tett befolket. Men vi hadde gjort en lur ting. Da vi flyttet inn, hadde vi sørget for at naboene fikk vite hvor Pusekatt og de andre kattene våre hørte hjemme, og at vi passet godt på dem, alle sammen.
Vi anbefaler varmt det å presentere seg og dyra sine for nabolaget – og særlig hvis man har dyr som er gamle eller har noe annet ved seg som gjør det lett for folk å tro at de trenger hjelp. Samtidig oppfordrer vi om å ta det pent hvis dere opplever at kjære pus blir vist omsorg den egentlig ikke trenger, av velmenende mennesker som ikke kjenner situasjonen.
Til alle dere som er ivrige etter å hjelpe – takk for at dere bryr dere! Det er dessverre mange som ikke gjør det. Men les gjerne igjennom kommentarfeltet før dere selv kommenterer. Ofte står allerede svaret på det dere lurer på der.
Hvis dere er fysisk til stede der katten befinner seg, ring på noen dører og spør litt rundt før dere konkluderer mht hva dere bør gjøre eller ikke gjøre. Det siste en gammel og elsket Pusekatt trenger, er å bli tatt vekk fra hjemmet og nærmiljøet sitt.
Men av og til skjer det likevel. Av og til er det vi som gjør det. Da har situasjonen vært at det ikke har vært mulig å finne ut av hvor pus bor der og da, og at den har virket syk. I slike tilfeller gjør man alt man kan for å lokalisere en eventuell eier, og passer veldig godt på pus mens man gjør det.
God pinsesøndagskveld!
