Dagene flyr. Ukene og månedene også. I dag er det nøyaktig ett år siden Mikki kom til oss. Han startet med å klatre veggene i kattegården, i full panikk, da vi åpnet fella han befant seg i. Etter det som føltes som en liten evighet, søkte han tilflukt på en smal hylle oppunder taket, aldeles utmattet. Vi var glade for at vi endelig hadde fått ham inn, men det var vondt å se på.
For bare 3 uker siden skrev vi her at han hadde latt seg klappe for aller første gang, i 15-20 sekunder. Det gikk noen dager før han turte det igjen. Nå ser det ut som om han kan komme til å bli en ordentlig kosepus, bare han får summet seg enda litt til. Det er utrolig rørende å se hvordan den frykten han har levd med hele sitt liv gradvis slipper taket, etterhvert som han våger å åpne for kjærligheten han er omgitt av.
Vi hadde egentlig tenkt at vi skulle fortelle historien om Mattis i dag – men fordi tiden fløy fra oss får det vente til neste søndag. Det aller viktigste er at han har det så bra en pus kan ha det, når han foreløpig nok kjenner mer på savnet av friheten sin, enn gleden av å verken fryse eller være sulten.
Forrige uke skrev vi om noen katter som gjerne skulle funnet nye hjem. Den ene av dem, Majus, fikk besøk i går. Og selv om han var veldig sjenert, var det på ingen måte nok til å skremme de hyggelige frierne hans. Veslegutten vår flytter dermed i løpet av uka. TomTom, en av de andre, får besøk av en potensiell frier om noen dager. Det gleder vi oss til!
Kalle og Nox, derimot, er det ingen som har vist interesse for foreløpig, og det syns vi er dumt – for de er noen ordentlige fininger begge to! Her er beviset:
I ekstra travle tider må vi nøye oss med litt kortere søndagsbetraktning enn vi pleier. Vi kommer sterkere tilbake. God søndagskveld!
