Dette er Blesen ikke så lenge før vi endelig fikk henne i fella.
Den siste jenta
Endelig var det Blesen sin tur til å gå i fella. Så vidt vi vet er hun den siste av jentene i Busteknøttkolonien – bank i bordet! Det var klin umulig å få henne i fella i fjor, hun lurte oss hver eneste gang. Av alle kattene vi kartla da gjenstår det nå å få inn fem, som vi er rimelig sikre på er hanner.
Blesen rakk, i likhet med Inkognito, som vi skrev en del om forrige uke, å få et kull ute. Da droppfella hadde henne i går ettermiddag, var det bare å gå bort til redet hennes og løfte ut 4 nydelige småtasser. Hjertene sank da det viste seg at den ene var nokså kald, og virket veldig dårlig. Vi kjørte derfor til NMBU med hele bunten, mens den svake ble varmet så godt som mulig underveis.
Den vesle kroppen ble lagt på oksygen, men det viste seg veldig snart at pusen var døende. Det beste vi kunne gjøre for henne var å hjelpe henne ut av verden på en mindre smertefull måte enn hva hun ellers ville ha opplevd. Uansett hvor mye «naturens gang» det enn måtte være, gjør det vondt.
Vi tror ungene ble født 6 juni, og at hun dermed bare ble 9 dager gammel. Vi hadde kjent henne i en times tid. Likevel gjør det altså ordentlig vondt. Hun måtte i det minste få et navn og en verdig avskjed. Vi syns navnet Klara kledde den bittelille, mykgrå ungen.
Klara fikk dermed bli med hjem igjen, etter at vet’en hadde lagt henne omsorgsfullt i en eske. Vel hjemme fikk hun en grav på en fredelig plett i skogen.
Hvil i fred, vesle Klara.
Blesen, Kokos, Koksi og Kakao
Blesen og hennes 3 gjenlevende unger, som vi foreløpig kaller Kokos, Koksi og Kakao, er installert i en egen, godt skjermet kattegård rett i nærheten av Nesoddkattens lille kattehus. Vi tror det vil oppleves som litt mindre fælt for Blesen enn om hun hadde måttet være innendørs i en «hundebur-hybel». Foreløpig syns hun det er ganske skummelt likevel, hvilket ikke er så rart. Hun har jo forstått at hun har mistet sin dyrebare frihet, og at uansett hvor høyt hun klatrer nettingen, finnes det ingen vei ut.
Fordi hun er redd, er hun litt mindre sammen med barna sine enn hva vi skulle ønske. Men vi følger godt med og har løpende kontakt med dyrepleieren vår om hva som er faresignalene, og hvor langt vi ev kan «tøye strikken» hvis det virkelig drøyer. Vi krysser nemlig alt vi har for at hun klarer å ta vare på ungene sine selv, aller mest fordi det er det som er det absolutt beste for dem.
Alternativet er at vi må flaske dem opp. En kombinasjon vil være vanskelig med en mamma som foreløpig ikke stoler nok på mennesker til at hun lar seg håndtere. Men vi har god tro. Sist vi sjekket hadde hun gått inn igjen til dem, og lå og ammet. Det er et ganske kjærkomment syn i starten av det som selvsagt er en enorm omveltning for en pus som aldri før har opplevd å være innestengt noe sted.
Vi har god tro, og skal så klart holde dere oppdatert!
Familien Inkognito trives!
Hos familien Inkognito er framgangen over all forventning. Ungene koser seg glugg i lekelandet sitt og fostermor får nå lov til å klappe Inkognito forsiktig på siden mens hun gir henne flytende godis, som hun elsker. Det var det ingen som hadde trodd for en uke eller to siden!
En skuffelse
Helt til slutt i dag kan det nevnes at Nesodden kommune endelig – etter 8 måneder – har behandlet søknaden vår om økonomisk drahjelp ifm det enorme løftet Busteknøttkolonien er for oss. Vi fikk avslag. Nada. Å gjøre en innsats for å følge opp Lov om dyrevelferd anses vel ikke som viktig nok?
Siden realiteten er at det er viktig, og kjempedyrt, ber vi så pent vi kan, igjen, om at alle som deler vår oppfatning om at det er viktig, og som har mulighet, hjelper til med det de kan. Vi linker til ulike varianter, som alle er hjelpsomme. Tusen takk.
God søndagskveld til hver og en i sær!
