Som mange av dere er klar over, kommer langt de fleste kattene vi tar inn med en god del vanskelig bagasje. Historiene deres er ulike, men fellesnevneren er gjerne at de er redde. Det kan ta tid for dem å bli trygge, av og til lang tid. Tilsynelatende små framskritt kan derfor gi veldig stor glede. Her følger et lite utvalg av ukas gleder.
Mikki fosser virkelig fram på kosefronten. Det er liksom ikke måte på hvor stas det er å bli klappet nå, og det er ikke egentlig så rart. Den godt voksne gutten har jo aldri før vært i nærkontakt med mennesker, og syns nok han har en del å ta igjen. Nå fotfølger han oss, og vi har såvidt begynt å øve på å bli løftet opp.
Oskar syntes det var så skummelt med kattestativet vi tilbød ham for en stund siden, at det ble tatt ut igjen. For ikke så lenge siden hadde han blitt såpass mye tryggere at han fikk det tilbake. Nå bruker han det flittig, og har begynt å vise interesse for omgivelsene sine også.
TomTom har endelig funnet roen, og viser glede over å se oss hver gang vi kommer inn i kattehuset nå. Han vil mer enn gjerne ha kontakt og kos, hvilket varmer langt inn i hjertene.
Han syntes riktignok det var i overkant skummelt at det kom noen på besøk i dag, men det må han få lov til. Vi er trygge på at den gode utviklingen hans fortsetter.
Han får også omsorgsfull hjelp av Burma, vår utrettelige terapipus.
Black, som flyttet til nytt fosterhjem i starten av februar, har virkelig lagt sin elsk på dachshunden Marie. Akkurat det var ikke så overraskende, i og med at vi visste at Black synes det er lettere å være venner med hunder enn med folk. Men nå har han også begynt å våge seg nærmere fostermor, hvilket er et stort framskritt for ham.
Ukas aller modigste er kanskje Mattis. Denne meldingen kom fra fostermoren hans i ettermiddag:
«Presis nå – i fullt dagslys – våget Mattis seg ut av sofahulen sin og inn i hundeburhybelen. Jeg og Silvapus var på kjøkkenet, og på ingen måte lydløse. Silva oppdaget ham først og sprang mot nettingdøren, og da måtte han jo gå i skjul igjen. Men sannelig gikk han ikke tilbake til hybelen, selv om Silva satt på vakt ved nettingdøren! Og deretter opp på transportburet for å beskue uteterrenget. Et helt minutt satt han der mens Silva holdt vakt og jeg snakket med ham. Og flinke Silva freste ikke en gang.»
Nå er det en uke siden Majus flyttet, og foreløpig går det akkurat så fint som vi hadde håpet det skulle. Neste skritt blir å få utvidet territoriet sitt til resten av huset, og det tror vi er ganske så rett rundt hjørnet.
Til slutt vil vi gjerne komme med en forsikring om hva vi gjør – og ikke minst hva vi ikke gjør! – når vi treffer på katter ute. Bakgrunnen er som følger:
I dag var vi ute for å «sondere terrenget» i forbindelse med en fraflyttet katt vi har fått melding om, som vi vil hjelpe. Vedkommende som hadde tatt kontakt ba oss først om å scanne en katt hun ikke hadde sett i området tidligere. Det gjorde vi, og fant heldigvis chip på den veldig kontaktsøkende og fine pusen. Vi ringte eieren, siden pusens adresse, i følge registeret til DyreID, var et godt stykke unna. De kunne jo ha flyttet, men det kunne også være at den hadde gått seg bort.
Det viste seg at de hadde flyttet til et sted som var sånn noenlunde i nærheten av der pus befant seg i øyeblikket. Denne pusen var av typen som er veldig glad i gå på tur. Så langt, alt vel. Men det vi syns var leit, var at eieren var redd for at vi skulle ta med oss katten. Det ville vi jo aldri finne på å gjøre i en sånn situasjon!
Det er katter «over alt». De fleste man ser, bor i nærheten av der man ser dem. Vi har riktignok alltid både chipleser og transportbur i bilen, men vi scanner bare de kattene vi blir bedt om å scanne, eller de vi syns virker som om de trenger hjelp. De eneste kattene som lar seg scanne uten videre er dessuten de som er trygge nok på mennesker til at de slipper oss innpå dem – hvilket i seg selv som regel er en god indikasjon på at de har et hjem.
Hvis katten har chip, ringer vi alltid eieren hvis adressen er langt unna der katten befinner seg. I årenes løp har vi kjørt noen katter hjem til takknemlige eiere. Vi ringer også eieren hvis adressen er i nærheten, men pusen virker syk, skadet eller i dårlig form. Hvis vi ikke får tak i eieren, gjør vi det samme som vi gjør hvis katten ikke er chip’et – vi følger intuisjonen vår, som igjen bygger på all den erfaringen vi har.
Hvis intuisjonen sier at katten ikke trenger hjelp, gir vi den en ekstra klapp og ønsker den en fin dag. Hvis intuisjonen sier at katten trenger hjelp, tar vi den med oss og gir den kost og losji til vi får kontakt med eier. Hvis pusen har chip, er det jo som regel nokså fort gjort. Hvis den ikke har chip, kan det ta lang tid. Hvis ukene går og vi ikke finner noen eier, søker vi etter nytt hjem til den.
Herved forsikrer vi dem som måtte være i tvil: Nesoddkatten hjelper katter som trenger det. Vi bortfører dem ikke.
God søndagskveld!
