Vi ble kontaktet av en dame her om dagen, som lurte på om vi kunne hjelpe henne med en «villkatt». Anførselstegnene er fordi vi er nøye på å presisere at den eneste villkatten i Norge er gaupa. Det hun mente var en hjemløs katt. Alle hjemløse katter er enten huskatter som har blitt forlatt av familien sin, og dermed overlatt til seg selv, eller etterkommere av disse. De sistnevnte er altså født ute og har aldri opplevd å ha noen menneskelig familie. Mange av disse er, naturlig nok, svært skeptiske til mennesker. Men de er altså ikke villkatter. De er forvillede huskatter, som har blitt det fordi menneskene sviktet dem.
Vi mener distinksjonen mellom «villkatter» og forvillede katter er viktig. Ville dyr er ment å leve livene sine uten menneskelig kontakt. Hvis man omtaler de forvillede kattene som villkatter, så blir det jo på en måte greit. Sannheten er at det er alt annet enn greit. Huskatter har aldri vært del av norsk natur, og de tåler norsk vinter dårlig. Huskatter er del av norsk kultur, hvilket er noe ganske annet.
Men tilbake til damen som ringte. I løpet av samtalen kom det fram at hun hadde matet denne katten i flere år. Da vi påpekte at katten da var å anse som hennes, ble hun overrasket. Hun så den overhodet ikke som sitt ansvar. Hun hadde bare matet en «villkatt» fordi hun syntes synd på den. Grunnen til at hun tok kontakt med oss var at hun skulle flytte, og ville prøve å sikre fortsatt tilgang på mat til katten. Hun syntes dessuten det så ut som den hadde litt småsår her og der som kanskje en veterinær burde se på.
Hvis damen hadde kjent til lovverket, ville hun ha visst at den som mater et dyr regelmessig påtar seg ansvaret for dette dyret, og dermed er å anse som dyreholder. Da ville hun kanskje latt være å mate den. Men om katten var desperat etter mat, og hun ikke hadde gjort noe for å hjelpe den, ville hun forsømt sin hjelpeplikt. Loven sier nemlig også at vi alle har plikt til å hjelpe hvis vi kommer over et dyr som trenger hjelp.
Så hva er da alternativene hvis man er glad i dyr, ønsker å følge loven, men ikke ønsker permanent ansvar for dyret? Da kan man kontakte Mattilsynet eller en dyrevernorganisasjon.
Hvis man henvender seg til Mattilsynet og ber om hjelp til en voksen, forvillet katt som er redd mennesker, må man regne med at hjelpen består i at katten blir avlivet uten videre. Enkelte av dyrevernorganisasjonen har samme praksis. Utallige katter blir avlivet stadig vekk fordi de er redde.
💔
Fjerdemann ble formelt adoptert av fosterfamilien sin denne uka. Fjerdemann gikk i en felle som egentlig var tiltenkt Gjespus. Men siden han også var forvillet og redd, tok vi vare på ham. Han trengte en del tannstell, og han hadde noen andre helseutfordringer som det tok laaaang tid å finne ut av.
Nå, nesten et år etter at han gikk i fella, er Fjerdemann en trygg og harmonisk katt som er svært hengiven overfor familien sin, og som har funnet seg godt til rette i den lille flokken av katter som bodde der fra før. Han er fremdeles litt var for fremmede, men ikke mer enn at han gjerne ville komme bort og snuse litt på skribenten da hun var på besøk for å skrive adopsjonskontrakt. Fjerdemann er en aldeles nydelig katt, som er glad i livet.
❤️
Fjerdemann hadde ikke hatt en sjanse hos Mattilsynet. Det ville heller ikke Gjespus ha hatt. Eller Bobby, eller Marley, eller Pia, eller Fighter eller ganske mange av de andre kattene vi har tatt inn, som følge at folk har henvendt seg til oss fordi de har vært bekymret.
Vi kan ikke få sagt hvor takknemlige vi er for at vi har hatt muligheten til å ta dem inn alle sammen, og for vårt beinharde prinsipp om at vi IKKE avliver friske dyr – eller syke dyr med godt håp om å bli friske hvis de får hjelp. Hver ENESTE en av kattene «våre» har erobret sin plass i hjertene våre, og vi angrer ikke på noen av dem, uansett hvor høy veterinærregning de har servert oss. Riktignok har det vært slunkent i kassa fra tid til annen, men det har alltid løst seg.
❤️
I skrivende stund vet vi om 4 katter som virkelig trenger oss. Det er «villkatten» vi allerede har nevnt – som i følge damen som har matet den, faktisk er glad for å få kos også, ikke bare mat. I tillegg er det 3 tamme katter som er vant til å bo sammen, men som kanskje har blitt litt mer sjenerte enn vanlig etter at de har hatt vanskelige kår en stund.
Problemet vårt er at vi ikke vet hvor vi skal plassere dem. Vi har ingen ledige fosterhjem. Kan noen hjelpe oss? Alle kattene vil få nødvendig veterinærhjelp, dere får alt utstyret dere trenger, og dere kan få dekket utgifter til mat og sand hvis det er ønskelig. De 3 kattene som er vant til å bo sammen, kan også bo hver for seg.
Vi håper INDERLIG noen melder seg, så vi kan si ja til disse kattene. Send i så fall en pm til siden her. Del gjerne dette innlegget også!
❤️
FORTELLINGEN OM FIGHTER finner dere i bildene i dag. Der finner dere også litt om Linus med løvesveisen, og Leo og Tassen.
God søndagskveld!
