Det er til dels nokså hjerteskjærende å følge med på nyhetene. Nesoddkatten oppdrag er – til alt hell – ikke all verdens faenskap. I praksis betyr det at vi bare er med på å belyse en, relativt sett, liten del av den. «Vår lille del» kan imidlertid være mer en ille nok.
Særlig i sommersesongen kommer det en nokså jevn strøm av nyheter om katter og andre dyr som er vanskjøttet, dumpet, overlatt til seg selv, eller mishandlet på til dels ganske makabre vis. Vi innrømmer at vi ikke orker å lese alt. Ikke fordi vi ikke bryr oss – snarere kanskje nettopp fordi vi bryr oss så til de grader at vi bare ikke makter å ta innover oss alle de grusomme detaljene. Det ville stjele all kraft, og uten kraft får vi ikke utrettet noe. Det kan vi ikke tillate oss, fordi det er jo nettopp det å utrette noe som er vårt oppdrag.
Når disse nyhetene kommer på facebook, eller andre steder der det finnes kommentarfelt, kan man være nokså sikker på at kommentarene er fulle av «de burde brenne i helvete» og lignende utsagn om de som har utført de grusomme handlingene. Det er forståelig. Vi tror likevel ikke at slike utsagn fører til så mye annet enn at de som ytrer dem i beste fall får ut litt aggresjon. Det er det jo i og for seg ikke noe galt i.
Men hvis man skal ha håp om å få slutt på slike handlinger, eller – i første omgang – få redusert omfanget av dem, tror vi egentlig det er nytteløst å henvende seg til dem som utfører handlingene. SELVSAGT, med unntak av å politianmelde dem, hvis det er mulig å finne ut hvem det er som har gjort det!
Det vi derimot har tro på, er at det er mulig å oppdra den store majoriteten av dem som verken vil katter eller andre dyr noe vondt, men som bare ikke har så store kunnskaper eller interesse for dyr. Hvis vi klarer å høyne det generelle publikums bevissthet på at dyr har egenverdi, og fortjener respekt, tror vi det vil bli langt vanskeligere for dem som vanskjøtter og mishandler dyr å slippe unna med det så ofte som de gjør.
Vi sier ikke det er lett, eller fort gjort. Men vi tror det prosjektet har bedre odds enn å få has på eller oppdra de virkelige drittsekkene.
Hvis vi skal klare det, er vi rimelig sikre på at første bud må være å snakke til «vanlige folk» på en respektfull og vennlig måte – også når de avdekker mangel på kunnskap som vi som er over middels interessert kanskje syns er helt grunnleggende. Noen ganger kan det holde hardt, men vi mener likevel gevinsten kan være stor ved å tenke seg om en ekstra gang før man uttaler seg, hva enten det er muntlig eller man er klar til å trykke «enter».
Helt konkret eksempel – om noen faktisk tror en katt klarer seg helt fint på egen hånd en uke eller to om sommeren mens de selv er på ferie, trenger de kunnskap om hvorfor ikke dette er riktig. Hvis man skal ha noe som helst håp om å få formidlet denne kunnskapen, MÅ man gjøre det med respekt og vennlighet. Det er svært få mennesker som responderer godt på å få kjeft.
❤️
På tirsdag nevnte vi at vi endelig er ute av hytteasylet, og nå kjenner vi at vi så smått begynner å få hodet litt over vannet igjen også. Det er en veldig god følelse! Noe av det som står for tur nå, er å få tatt et ordentlig tak for å få presentert de kattene våre som er klare for adopsjon på en ordentlig måte. Det gjelder både Linus, Sirikit, Brage, Jackson og noen til.
Følg med! Og ha en riktig god søndagskveld!
