Søndag 04.10.20

Vår kjæreste Leo ble drept av en bil mandag morgen, rett utenfor hjemmet sitt. Han ble 2 og et halvt år.

Da han var omtrent ett år gammel, spaserte Leo bare en dag inn gjennom katteluka hos fostermor. Det virket som om han trengte et hjem. Dette ble gradvis bekreftet etter hvert som tiden gikk – ingen reagerte på etterlysningene våre etter noen som savnet den fine pusen. Han ble snart veldig glad i fostermor, men hadde dessverre ikke rukket å bli trygg nok på andre ennå til at han hadde funnet sitt for-alltid hjem.

Dessverre, fordi selv om Leo trivdes kjempegodt i det svært landlig beliggende fosterhjemmet sitt, så er det utrygt der. Det går nemlig en grusvei forbi, som det ferdes både turgåere og tamme og ville dyr på. I tillegg er veien såpass hullete og dårlig at det, bare av den grunn, ikke er naturlig å holde mer enn omtrent 40 km/t. Det er ikke mye biltrafikk på den heller, så det burde jo være drømmeforhold for katter.

Men så har man altså råkjørerne. De som er så egoistiske at de driter i alle andre enn seg selv, eller som er så gjennomstupide at de ikke forstår at det kan være andre på veien også. Dem er det en del av på denne tynne lille veien, og alt tyder på at det var en av dem som frarøvet Leo livet. Det er, bokstavelig talt, til å grine av, og det nokså sårt. Aller vondest er det naturlig nok for fostermor.

Vi satte ut lys og roser i veikanten der Leo ble drept, på samme måte som det av og til blir gjort der mennesker blir drept i trafikken. Det finnes massevis av tilsvarende småveier i dette landet.

Råkjøreridiotene fins også over alt. Katter og andre dyr kommer til å bli drept på tilsvarende vis igjen og igjen, og det kommer til å være like hjerteskjærende for alle dem som mister sin elskede venn.

Vår oppfordring er derfor: Begynn å sette ut lys og blomster i veikantene. Gjør det synlig! Om det så bare får én idiotsjåfør til å tenke seg litt om, er det så innmari verdt det.

Hvil i fred, kjære lille Leo.

Vi måtte ta farvel med nok en pus denne uka. Vi kjente ham ikke, for han var sky, og hadde bare oppsøkt garasjen til et av de andre fosterhjemmene våre. Det ble satt ut mat til ham, og fostermor mente han så ut til å trenge hjelp. Hun klarte å få ham inn i et transportbur.

Vi kjørte ham til klinikken for en sjekk. Den tynne, dehydrerte kroppen feilte mye. Det beste vi kunne gjøre for ham, var å hjelpe ham ut av livet.

Vi gråt for ham også – og enda litt til for alle de andre som ham, som ingen ser, og som derfor må lide seg ihjel, alene.

Hvil i fred, Sofus.

Du fikk i alle fall et navn den siste dagen du levde. Du ble sett. Vi tror mange vil sende med deg kjærlighet på veien over regnbuebroen.

Ikke minst når det er mye tungt, er det kjærkomment med lyspunkter. Teddy er en fakkel av et lyspunkt! Fra å klatre veggene ved ankomst for knapt 8 uker siden, seiler han nå opp som finalekandidat i NM i kosing.

Denne uka har fostermor hatt noen dagers høstferie, og det ble skribenten som fikk gleden av å passe godklumpen. Den første dagen var hilsenen hans et fres. Godbit ble likevel akseptert, om enn ikke fra hånden. Etter en stund var det likevel trygt nok til å ta seg en liten lur.

Neste dag kom det intet fres. Etter omtrent 2.16 minutter reiste han seg opp, strakk seg litt, kikket opp på den nesten-fremmede skribentdamen i sofaen, begynte å male og hoppet deretter opp på fanget. Så ble han der.

Han er fremdeles skvetten i en del situasjoner, men det kommer. Det er helt utrolig givende å se en katt – som veldig fort kunne havnet i stakkars Sofus’ situasjon – gjennomgå en sånn forvandling som den Teddy nå er i gang med.

Majus flyttet fra rekonvalesenthybelen til suiten i går. Han var en smule skeptisk med en gang, men når han fikk summet seg litt ble det tydelig at det ikke var så gærnt likevel. Det neste målet er at han og de andre kattene i kattehuset blir bedre kjent, med trygg netting mellom seg, før vi åpner døren mellom dem.

Vi tar det dessuten som et godt tegn på tilgivelse at vi fikk tillatelse til å ta et bilde i dag, og at det stadig blir mer kjærkomment med litt kos i ny og ne.

Linus og Felix har det aldeles strålende i fosterhjemmet sitt – men dessverre ikke med hverandre. Vi tror heller ikke utsiktene til at de skal bli glade for hverandres selskap er veldig gode. Fra start var det klart at det var Linus som skulle få bli boende der, hvis han trivdes.

Det betyr at fineste Felix er ledig for adopsjon! Heldigvis er det ikke verre enn at han fint kan bli værende der han er til for-alltid hjemmet hans har meldt seg, altså. Det er nok plass til at det går greit. Felix hilser derfor til alle som leser dette, og ber om at følgende videreformidles:

«Jeg er verdens beste pus, både inni og utenpå den skinnende blanke og fine svarte pelsen min! Dessuten er jeg innmari morsom og sjarmerende og jeg liker både å leke og å kose. Siden jeg er 3 år gammel er jeg en kar i min aller beste alder. Jeg ønsker meg et godt menneske eller en god familie som vil elske meg høyere enn himmelen, for det syns jeg nemlig at jeg fortjener. Jeg kommer til å elske dere tilbake! Til evig tid!

Dere kan godt få lov til å besøke meg, hvis dere tror det kan være dere som passer for meg. Bare send en melding til sekretæren min først. Det er hun som skriver for meg nå, og hun ordner med besøk og sånt også.