Den store, skumle verden
Som vi skrev på tirsdag, skulle det ikke være lenge til familien Mia skulle få utvidet territoriet sitt, altså få åpnet nettingdøra til rommet de har bodd på i nesten et år nå. I går skjedde det!
Jubelen sto imidlertid ikke i taket, og det var ingen kø ved utgangen. Derimot var det mye god underholdning for fostermor Sølvi, som dokumenterte grundig: resultatet hittil er til sammen 45 minutter video med storøyd stillesitting helt inntil døråpningen og intens snusing på gulvet rett utenfor. Innimellom var det litt sakte gåing med lave bein noen centimeter bortover gangen, før de snudde og spurtet tilbake. Jeg fikk selvsagt tilsendt alle de 26 videoene, og må nok innrømme at man kanskje skal være godt over middels interessert for å synes såpass lite action er topp underholdning.
Mikki, derimot, var langt mer frampå enn brødrene sine, Melvin og Mio, og mamma Mia. Han har jo tross alt akkurat kommet tilbake til barndomshjemmet etter å ha bodd i et helt hus noen måneder. Han syns derfor det var uproblematisk med en grundig inspeksjon av de tilgjengelige fasilitetene, samt å ta de frittgående damene, Una og Nomi, i nærmere øyensyn. Det var ikke akkurat kjærlighet ved første blikk, men det var heldigvis respektfullt.
Planen videre er at gjengen skal få gradvis tilgang til hele huset i første omgang, og deretter få uterettigheter som de andre frittgående. Kanskje blir det litt hurtigere progresjon på Mikki enn de andre. Vi følger opp!
Gatas skrekk
Det er noen ting som tilsynelatende aldri forandrer seg. En av de virkelig irriterende eksemplene i så måte er «gatas skrekk». Dette er en ukastrert hannkatt som ser det som sin oppgave å pisse ned det meste hos mange av naboene, og i alle fall hos dem som har katter. Det holder med én «gatas skrekk» for å skape adskillig trøbbel.
Nå er det jo selvsagt ikke kattens feil, men eierens. Det er smått utrolig at det fremdeles fins folk som er så uopplyste og / eller egoistiske at de syns det er helt innafor at deres katt flyr på andres katter, med det resultat at det er ofrenes eiere som må punge ut hos veterinæren.
Vi har en «gatas skrekk» i nabolaget mitt. På fredag var det stakkars TomTom som – for andre gang – måtte til veterinær etter å ha fått bank. Heldigvis så det ikke fullt så ille ut denne gangen, så nå håper vi at det gror greit uten at det går infeksjon i de fire forholdsvis overflatiske sårene.
TomTom klarte å få av seg lampeskjermen han hadde fått på seg allerede før vi var hjemme, så jeg tok sjansen på å la ham slippe. Han syns jo ikke det var noe stas med en gang å bli installert i hybelen i kattegården, men tok det heldigvis med fatning etter en liten stund.
Nå blir det smertestillende og enerom på ham til vi ser at det gror greit – og ved første ledige mulighet (når nå enn det blir, sukk…) kommer vi til å fange inn katta til skrotnissen og kastrere den! Ferdig snakka! Det får være måte på å leve på sin egen fantasiplanet og drite i alle andre!
