Hittil i år har vi tatt hånd om 3 påkjørte katter. Det er nesten en i uka, det – og når man tar i betrakting at vi ikke får melding om samtlige katter som blir påkjørt på halvøya, synes vi det tyder på en veldig trist statistikk.
Vi tror at historiene rundt de vi var involvert i nylig er forholdsvis typiske: Den første katten hadde finneren først forsøkt å levere på Nesodden dyreklinikk. Da han kom til solid stengt dør der (de har vært stengt siden tidlig i høst) ringte han oss. Vi hentet, scannet, ringte eier og kjørte katten hjem.
Den neste fant vi selv, liggende midt i veien en sen kveld da vi var på vei hjem. Noen som var ute og luftet hunden sin sto på gangstien og lurte på hva de skulle gjøre, etter å ha ringt den veterinæren de kjente til, uten å få svar. Den hadde chip, vi ringte eier, som ville hente den selv.
Den siste katten fikk vi direkte melding om fra flere hold. Vi kjørte ut og hentet den, scannet den uten resultat, tok den med oss og la ut melding på Nesoddkatten – savnet og funnet. Eieren så det, og meldte seg neste dag.
Det som er felles for disse tilfellene er i alle fall 4 ting: De som kjørte på kattene kjørte bare videre. 🖤 De som oppdaget de påkjørte kattene brydde seg nok til å gjøre en innsats for at den skulle slippe å bare bli liggende der. ❤️ Med ett unntak visste de ikke egentlig hva de skulle gjøre, og ble veldig lettet da vi overtok ansvaret. 💜 Kattenes eiere ble fryktelig lei seg, men var takknemlige for å få beskjed, og for å få den døde katten sin hjem. 💔
Vår oppfatning er at det av og til er uunngåelig. Et dyr i full galopp rett ut i veien gir ikke selv den mest årvåkne sjåfør mulighet til å unngå sammenstøt hvis timingen er maks uheldig. Selv ikke når bilen holder fartsgrensen, eller lavere, om kjøreforholdene tilsier det. Men man plikter uansett å stoppe når uhellet er ute. Man PLIKTER det!
Selvsagt er det fælt. Heldigvis er de færreste av oss skrudd sammen på en sånn måte at vi overhodet ikke blir følelsesmessig berørt av et levende vesen som er skadet, eller drept – og at det attpåtil er en selv som har forårsaket det. Man er imidlertid nødt til å håndtere det likevel.
Det å ta ansvar kommer faktisk med en bonus. I alle fall for alle med et snev av empati. Og her skal vi tilbake til det midterste tilfellet vi beskrev. Den nokså unge damen som kjørte på katten hadde ikke sett den. Hun hadde bare merket et «dunk», hvilket førte til at hun hadde fått panikk, og kjørte hjem. Så hadde hun ringt moren sin.
Hun og moren kom, rett før de som eide katten kom. De ville finne ut hva som egentlig hadde skjedd, og ta ansvar for det så langt de klarte. Den unge damen gråt og var ekstremt lei seg, da det gikk opp for henne at det var hennes bil som hadde drept pusen. Paret som eide pusen – som vi hadde kunnet ringe til fordi pus hadde chip – var også ekstremt lei seg. MEN. De var ikke sinte på sjåføren. De så hvor lei seg hun også var, og forsto at pus hadde blitt drept som resultat av et uhell med en fatal konsekvens.
Vi vet ikke hvordan den unge uheldige sjåføren hadde det etterpå. Vi er likevel helt sikre på at hun hadde hatt det vesentlig verre dersom hun ikke hadde valgt å komme tilbake. Bonusen ved å ta ansvar for skade man påfører andre er at man også får det lettere selv.
💚
Vårt forslag til alle som kjører bil er å sørge for å alltid ha en pappeske og arbeidshansker liggende i bilen. Det er kjempelett, og kan komme til nytte i mange situasjoner – bl a hvis du kommer i skade for å kjøre på en katt. Lagre telefonnr til både noen veterinærkontorer i nærheten av der du ferdes ofte, og til viltnemda. Det er også kjempelett. (Sørg for å ha med en døgnåpen veterinær.) Ta en aktiv bestemmelse om at du skal kjøre forsiktig, men stoppe og ta ansvar hvis uhellet skulle være ute uansett hvor fælt det er, HVER gang du setter deg inn i bilen for å kjøre. Det kan nok være vanskelig å huske i starten, men når det blir en vane er det lett. Fest en huskelapp på rattet en stund. Det vil hjelpe deg til å stoppe og handle hvis du skulle være så utrolig uheldig å kjøre på noen.
Hvis uhellet er ute, hva da? En skadet katt MÅ få komme seg til veterinær. Ring nærmeste veterinær, forklar situasjonen og gjør det de sier. Hvis katten helt åpenbart er død, bør den også leveres til veterinær. Veterinæren vil starte med å sjekke om katten er chip’et, uansett om den er skadet eller død.
Hvis den har chip er hva som skjer videre opp til eieren i samråd med veterinæren. Hvis den ikke har chip, vil veterinæren måtte vurdere skaden, prognosene og kostnadene på egen hånd. I mange tilfeller vil avliving bli ansett som eneste mulige løsning dersom eieren er ukjent, og dyret må ha umiddelbar behandling for å unngå lidelse.
Hvis dyret er dødt og uten chip vil enkelte veterinærer be den som kommer med dyret om å betale for felleskremering, mens andre vil ta dette på egen kappe.
Uansett når på døgnet det er må man kontakte veterinær umiddelbart dersom katten er skadet. Om den helt åpenbart er død, kan det vente – men man bør definitivt sørge for å få den ut av veibanen og lagt et trygt sted inntil man kan få bragt den til veterinær.
Som dere skjønner så kan man også kontakte oss. Hvis vi har mulighet vil vi alltid hjelpe så godt vi kan, enten ved å gi råd eller komme og ta hånd om pusen og situasjonen. Men – SÆRLIG hvis pus er i live, men skadet – ring veterinær først!!!
🧡
Til slutt i dag må vi ta med noen bilder fra dagens improviserte hageanlegning i kattegården. Planen var egentlig å rydde videre. Men så var det bare det at en furubusk i en potte sto egentlig og skrek etter å bli flyttet inn dit. Som sagt så gjort, og så tok det ene det andre.
Vi må si vi er riktig så fornøyde med resulatet – og det ble ikke minst også Tessa. Hun snuste og smakte på gresset og rullet seg rundt i fryd. Så vi håper dere koser dere med bilder av Tessa og Burma i det som selvsagt må hete Tessas hage.
❤️
God søndagskveld! Og kjør forsiktig i vintermørket.
