For et par uker siden kunne vi melde at vår Mattis ble funnet, etter å ha vært borte i nesten 4 år. Overraskelsen – og gleden! – var enorm, for å si det forsiktig.
Mattis var del av den andre gjengen som Nesoddkatten tok inn, i november 2015. Det var 3 voksne katter; Bestemor, Gråpus og Spot, 4 halvvoksne som vi kalte «ungdomsgjengen»; Martin, Pelle, Mia og Leia, og «barnefamilien», som besto av mamma Tussi og ungene hennes Mons, Mikkel og Mattis. De små var 7-8 uker gamle.
Alle disse var åpenbart i slekt med hverandre, og de hadde levd ute i generasjoner. Bestemor, Gråpus og Spot fikk komme tilbake til huset de hadde vanket rundt, etter at de hadde fått «full pakke» hos veterinæren. Vel hjemme igjen fikk de det som, for dem, var drømmelivet: Regelmessig matservering, ly i en kjeller som er lun nok selv på kalde vinterdager – og, ikke minst, fortsatt frihet til å leve det eneste livet de kjente. Der bor de fremdeles i beste velgående, alle 3. Som en bonus til denne spaltens lesere, har Bestemor vært grei nok til å stille opp på et bilde.
Ungdomsgjengen kom først i fosterhjem sammen, og ble deretter fordelt til ulike fosterhjem. Barnefamilien fikk også fosterhjem sammen.
Felles for alle kattene er at de var ekstremt skye. Bare Pelle kan sies å ha blitt en «vanlig» tam katt, som liker å få kos av menneskene i familien sin. Martin ble sørgelig nok drept av en bil, og Mikkel fikk, like sørgelig, en hjernesvulst som gjorde at vi måtte hjelpe ham ut av livet.
Mia ble etter hvert adoptert av snille og kattevante folk, men tillater fremdeles ikke at noen tar på henne. Å sitte ved siden av, derimot, er fint. Leia holder seg rundt sitt permanente fosterhjem, men er på tur i lange perioder av gangen. Når hun er hjemme liker hun å sitte inntil fostermor og hvile labben på låret hennes, men vil ikke bli klappet.
Barnefamilien bodde først noen uker på et rom i skribenthuset, før de flyttet til sin egen del av stua, adskilt fra resten av rommet med en vegg av hønsenetting. Der hadde de utgang til en stor terrasse, som også var sikret med netting. De hadde det fint der lenge, og ble – veeeldig sakte – gradvis modigere. Mons var den tøffeste, som turte å snuse på hånden etter hvert, og å sitte på stolen som sto helt inntil skribenten sin, bare med hønsenettingen i mellom. Mattis var den absolutt skyeste.
Etter noen måneder begynte den lille familien å vise tegn til at de ikke syntes kattegården ga dem tilstrekkelig med uteliv. Beslutningen ble å gi dem full frihet, i håp om at de ville velge å bli boende. Det ble skaffet nok en chipluke som hele gjengen ble registrert i, før denne ble satt i døra mellom kattegården og skogen utenfor. Vi skal ikke late som om ikke spenningen var ganske stor da den ene etter den andre oppdaget at de kunne gå helt ut. Ville de velge å komme inn igjen?
Det ville de. Heldigvis! Unntatt Mattis, som ikke turde å forlate kattegården. Det tok en ukes tid før han våget seg helt ut. Han kom også inn igjen, og gikk ut og inn som de andre i noen få dager – men så ble han borte. Dette var sommeren 2017. Det var noen ganske tunge dager og uker.
Etterhvert som månedene gikk forsøkte vi å forsone oss med at vi neppe ville se ham igjen, og å trøste oss med at han i alle fall hadde fått tilbake friheten sin. Vi anså at det mest sannsynlige var at han enten hadde blitt tatt av et rovdyr eller hadde valgt å ikke komme tilbake.
Men så fikk vi altså telefon for 2 uker siden, fra Sommerkatten. Mattis hadde blitt observert nede ved Tangen brygge allerede for snart 2 år siden, og vanket i området, om enn litt til og fra. Han var veldig sky. Etter hvert hadde de skjønt at han ikke hadde noe hjem. Etter en liten øveperiode med mat i urigget felle, ble den rigget 14.2, med hell.
Nå bor Mattis i fosterhjem hos en av våre beste «kattehviskere». Han har igjen en hyggelig stue til rådighet. Det som imidlertid er annerledes nå, er at han ikke er sammen med familien sin, og at fostermoren hans har mulighet til å bruke langt mer tid sammen med ham enn hva den forrige, altså skribenten, hadde.
Foreløpig er ikke Mattis særlig imponert. Han gjemmer seg det beste han kan på dagtid, og kommer bare fram om natten. Da spiser han til gjengjeld godt, og går på do som han skal. Det er vi glade for – for det er nemlig ingen selvfølge for katter som er så redde.
Blant landets mange dyrebeskyttelser, veterinærer og i Mattilsynet er det delte meninger om hvorvidt det i det hele tatt er mulig å sosialisere voksne ferale (forvillede og utefødte) katter. Vår holdning er at det så absolutt er det. Men det som Mattis, den gamle gjengen hans – og alle kattene vi har tatt inn i de 5,5 årene vi har holdt på nå – har lært oss, er at katter, som folk, er høyst ulike individer. Det finnes helt klart noen tommelfingerregler for hva som er lurt og ikke så lurt, men det finnes ingen universaloppskrift for hvordan man sosialiserer en katt, og hvor lang tid det tar. Det kommer an på så mangt.
Vi mener også det er klokt å ha ulike målsetninger for ulike katter. Hva målet bør være kan man egentlig ikke mene så mye om før man har blitt litt kjent – og det kan også forandre seg underveis. Det eneste viktige er egentlig at hver katt skal hjelpes til å få leve et godt liv. Hva det vil si kan variere veldig fra individ til individ.
Når det gjelder Mattis, så har vi ingen forventninger om at han skal bli en kosepus som trives med å sitte på fanget. Men han skal få den tiden han trenger til å bli trygg nok på fostermor til at han tør å omgås henne på en avslappet måte. Vil han ha kos etterhvert, tar vi det som en veldig kjærkommen bonus! Målet er så at han skal få et varig hjem, med frihet til å gå ut og inn som han vil. Enten hos fostermor, hvis det passer sånn, eller hos et annet menneske som også vil elske ham for akkurat den frie, nydelige sjelen han er.
God mandagskveld!
