God reise, elskede Blesen. Ingen vet hvor gammel hun var. Tilstanden på tennene hennes kunne tyde på 8-10 år eller mer.
Blesen
Blesen ble hjulpet ut av denne verden på onsdag. Det var mitt valg, og det gjør mer vondt enn hva jeg har ord for. Jeg skal nok skrive mer senere, men foreløpig får det holde med dette: Blesen var fremdeles skeptisk til mennesker. Det blytunge valget ble tatt for å la henne slippe det enorme stresset hun ville fått med så mye håndtering, kontroll og veterinærbesøk hun hadde trengt hvis hun skulle leve videre.
Blesen var den siste og skyeste av jentene fra Busteknøttkolonien. Hun kom til meg i juni i fjor med sine tre knøttsmå babyer, Kokos, Koksi og Kakao. Hun viste seg å være en helt fantastisk mamma.
Kokos og Koksi har blitt tillitsfulle puser, og flytter om ikke så veldig lenge til sin for-alltid familie. Kakao og Blesen skulle være igjen her sammen så de kunne bruke all den tiden de trengte på å bli trygge, de også. Sånn ble det ikke.
Vi har begravet Blesen på et vakkert sted rett ved varmehusene i kolonien. Det kjentes godt å la henne få komme hjem dit hun tilbragte mesteparten av livet sitt.
Du lærte meg mye, og du vil være i hjertet mitt for alltid, elskede Blesen.
Hvil i fred, vakre jente, og løp fritt!
Mikki
I går flyttet Mikki til det vi tror er drømmehjemmet hans. Han syntes nok det var veldig skummelt med en gang, og det røsket godt i hjerterota til fostermor da hun måtte kjøre hjem igjen til Sølvistan før han hadde blitt komfortabel.
Heldigvis har det kommet lovende rapporter fra den nye familien hans i dag. Han er mottakelig for både godis fra fingeren og litt kos allerede, og slapper av inni sin flunka nye hule. Husets 5-åring er rørende flink med ham, og har mye av æren for den fine utviklingen.
Houdini
Nå har han begynt å utforske verden utenfor hybelen!
Simone
Vår fine jente venter fremdeles spent på hvor hennes nye hjem blir – og det gjør vi og. Også i dag er vi veldig takknemlige for hjelp til å dele kontaktannonsen hennes.
Nesoddkatten 10 år
Som leder av Nesoddkatten er det jeg (skribent Kari) som har det siste ordet i de tilfellene det må tas en beslutning om en katt skal leve eller dø. Jeg vet ikke hvor mange ganger det har blitt i løpet av våre snart 10 år, men det er en hel del.
Det er alltid tungt, selv om det av og til ikke er tvil om at en pus må få hjelp til å forlate livet. Beslutningene tas alltid i samråd med veterinær, og ofte også i samråd med Åsmund eller Camilla i styret og / eller fosterhjemmet.
Som regel er alle involverte enige, men det har hendt at jeg ikke har fulgt veterinærens råd. Det fineste eksempelet på dette er Kaia, som fikk 11 fantastiske måneder med nydelig livskvalitet «på overtid».
Heldigvis har jeg aldri angret på en beslutning om å avslutte et liv. Jeg har derimot angret på en beslutning om å ikke gjøre det, og skulle gitt en hel del for at stakkars Sirikit for noen år siden hadde sluppet den siste uka hun levde. Jeg velger likevel å tro at hun tilga meg. Avgjørelsen om å prøve ble tatt i aller beste mening og i håp om at medisinen hun fikk ville virke – hvilket den så ikke gjorde.
Summen av alle erfaringene har heldigvis gjort oss bedre. Men på tross av det, og på tross av at jeg må sies å ha blitt vant til å være sammen med en katt når den hjelpes ut av livet, er det alltid tungt. Det er noen avskjeder som smerter enda mer enn andre, naturligvis, men ingen pus forlater oss uten at vi sørger over den. Aldri.
På tross av denne, for det meste, nedstemte søndagsposten håper vi dere alle får en fin søndagskveld.
