Rampen 
og Ollie Topaz 
tilhørte den aller første kolonien.
Jubileumskavalkade
Vi var 10 år i går! Det feiret vi så klart med en egen post på Facebook, og i dag kommer resten av den aller første beretningen vår.
Det hadde vært gøy å kunne poste bilder av samtlige katter vi har tatt ansvar for, men det er klin umulig. Dere må nesten klare dere med en veldig liten andel. Vi poster dem i noenlunde kronologisk rekkefølge.
Som alle bursdagsbarn har vi så klart ønskeliste! Trykk på knappen, og se om dere finner noe dere syns passer! Tusen takk!
🐈⬛ Nesoddkatten - 10 år 🐈⬛
Den aller første dagen
Her er historien fra den aller første dagen, som ble publisert søndag 27.09.15:
Søndag for en uke siden ble tilbragt på Nesodden Dyreklinikk. Her følger referat i 2 ulike versjoner – begge like presise, men med ulik innfallsvinkel:
Versjon 1.
Søndag 20.09.15 kl 09.00 ble 7 hjemløse katter innbragt til Nesodden Dyreklinikk, fanget inn i Øvre Utsiktsvei av en privatperson. 1 hunnkatt, trolig gammel, var svært syk og ble avlivet. 3 kattunger; 2 hanner og en hunn på ca 8 uker ble undersøkt, funnet friske, chip’et, og vaksinert. 3 voksne katter: 1 hann på ca 10 år, 1 hunn på ca 3-4 år, 1 hann på ca 1-2 år, ble undersøkt, funnet friske*, chip’et og kastrert. Samtlige testet negativt for FIV / Felv. *Den eldste hannen hadde tannproblemer som tilsa at alternativene var operasjon eller avliving. Gode prognoser hvis operasjon. Han ble operert. Samtlige 6 friske katter ble bragt til fosterhjem etter behandlingen, og vil følges opp av Nesoddkatten i samarbeid med Nesodden Dyreklinikk. Oppdraget på klinikken var ferdig ca kl 15. Avlivingen blir refundert av Mattilsynet. Kostpris på medisiner og utstyr ble betalt av Nesoddkatten. Alt arbeid ble utført gratis. Medvirkende var veterinærene Therese Sandboe og Charlotte Søyland, dyrepleier Camilla Takvam og veterinærstudent Inga Emelie Unsgård fra Nesodden Dyreklinikk, veterinær Andrea Schamaun, dyrevenn Linda Ashurst (Dyrenes Hus og Nesoddkatten), dyrevenn Ole Robert Nordhagen (hjemløskoloniens matfar gjennom 5-6 år) og dyrevenn Kari Rolland (Nesoddkattens primus motor).
Versjon 2.
Den gamle pusen vi hadde døpt Tess satt veldig stille i buret sitt. Hun så på oss, og hadde det åpenbart ikke godt. Vi var enige om at hun måtte få komme først, og at hun skulle vurderes på samme måte som om hun var noens høyt elskede familiemedlem. Vi ventet. Therese kom ut og fortalte hva de hadde funnet. Det var mye, det hadde kommet langt, og det var ingen tvil om at den eneste gode løsningen for Tess var at hun måtte få slippe å være her mer. Det siste Tess opplevde i denne verden var endelig å få sitte på et fang. Hun ble strøket forsiktig over hodet til hun sovnet inn, og hun ble grått for. Hvil i fred, du tapre, vakre Tess.
De neste pasientene var de 3 ungene Chibi, Rampen og Kuro, som var akkurat så storøyde og knusbedårende som bare småunger kan være. De hadde allerede funnet sitt fosterhjem hos Machiko og Ole, som var de som hadde tatt ansvar for den hjemløse kolonien de siste årene. Kuro hadde vært dehydrert og døden nær da de fant han for et par uker siden, men var heldigvis kommet seg bra nå. Til alt hell var alt fint nå med alle ungene. De fikk sine chip’er og vaksiner og kunne få komme hjem igjen til fostermammaen sin nokså snart. De skal få komme tilbake til klinikken for revaksiner og kastrering så snart de er store nok.
Så var det Leon sin tur. Store, røde, flotte Leon, med oppsiktsvekkende blank og lekker pels til å være uteligger. Historien hans var kjent. Han hadde nemlig hatt en eier en gang, som elsket både han og de andre kattene sine høyt, men som ikke forsto nødvendigheten av å kastrere dem. Eieren døde, og etterkommerne gjorde kort prosess med alle de elskede kattene. Unntatt Leon, som klarte å stikke av i tide. Leon – som utvilsomt er far til maaange av kattungene i kolonien – beholdt i høy grad verdigheten sin da han ble satt på undersøkelsesbordet. Tennene hans var alt annet enn bra, han hadde FORL som hadde utviklet seg en stund. Det var ingen tvil om at han skulle få operasjonen siden prognosene var gode. Charlotte, klinikksjef og tannspesialist, som egentlig bare hadde kommet innom for å hente noe, skiftet til arbeidsklær og satte igang med den omfattende operasjonen som under vanlige omstendigheter koster nokså mange penger. Leon må ha hatt ganske kraftig tannpine en ganske lang stund. Heldigvis slipper han det nå. Og da tenna var fikset ble han kastrert før han så mye som fikk mjauet et eneste mjau.
De 2 siste, Sofus og Lucy, gjorde begge sitt beste for å rasere undersøkelsesrommet. Therese og Andrea beholdt både roen og tålmodigheten, også da Sofus nesten beit helt igjennom den kraftige hansken Andrea hadde på seg. De klarte omsider å sedere dem begge to, og alt ser heldigvis ut til å være i orden, i tillegg til at de begge ble kastrert og vaksinert.
Chibi, Rampen, Kuro, Leon, Sofus og Lucy er alle i fine fosterhjem nå, hos mennesker som både vil hjelpe dem gjennom rekonvalesenstiden og lære dem at mennesker kan være snille skapninger som det går an å stole på og bli glad i. For noen av dem vil det ta lang tid, for noen litt kortere. Uansett er vi temmelig sikre på at fremtiden nå ser lys ut for dem alle sammen.
Søndag 20 september vil, for Nesoddkatten, gå over i historien som både en trist, lys og viktig dag. En dag der mange mennesker gikk sammen om å utføre et særdeles meningsfullt arbeid, utelukkende begrunnet i at vi alle sammen bryr oss. Fremdeles er det mange hjemløse katter igjen på Nesodden – 3-4 i den kolonien vi har jobbet med nå – og langt flere andre steder på halvøya. Derfor er det gledeligste kanskje at dette ikke er slutten, men starten. Eller kanskje heller starten på slutten for uverdige liv som hjemløse dyr, håper vi. Vi klarer det hvis vi står sammen!
10 år senere
Nå, 10 år etter, er vi sterkere enn noensinne, og planen er å stå på videre, så lenge det trengs, til visjonen vår er et faktum: «Alle katter på Nesoddhalvøya lever gode liv».
God søndagskveld!
