3 av de 5 kattene på dette bildet tør foreløpig ikke å bli tatt på. Men de går ut og inn som de vil og trives veldig godt med livene sine. Det er rørende å se hvor glade de er i hverandre, fra venstre Nomi og Mattis, så Wasabi og Gråpus i solsenga og Una i front.
Vi drømmer om et kattehus
For en tid tilbake var Åsmund og jeg, altså skribent Kari, på et kattearrangement et stykke unna Nesoddhalvøya, der vi holder til. Der traff vi et par stykker fra en tilsvarende organisasjon, og da kan det jo være både hyggelig og nyttig å slå av en prat.
Vi snakket godt sammen, og etter en liten stund sa den ene damen noe sånt som at de tok inn ca 100 katter i året, men at «de fleste blir selvsagt avlivet med en gang». Vi kommenterte det ikke til å begynne med, så hun fortsatte med å fortelle at de fikk en del pepper fra «sånne «no-kill» folk» men at det ikke var så farlig – de bare slettet de stygge kommentarene og blokkerte dem som hadde skrevet dem. Kort prosess der altså. Damene virket godt fornøyde med ordningen, som altså går ut på at bare katter som vil være trygge og fine og klare for adopsjon etter få uker får leve. De redde får ingen sjanse.
Nesoddkatten driver ikke på den måten, hvilket jeg fortalte dem. Vi er «sånne «no-kill» folk». Vi ga dem imidlertid ingen pepper, men begrunnet vårt syn. Vårt etiske fundament, som er svært viktig for oss, er at vi aldri avliver friske dyr, eller syke dyr som har gode prognoser dersom de får behandlingen de trenger. Vi avliver ALDRI katter fordi de er redde. Dette prinsippet er forankret i vår grunnleggende respekt for liv; hvert individ har egenverdi, uavhengig av hvor tamt, sosialt eller kosete det er.
Vi tar heller ikke kattunger fra de redde mammaene deres for å spare inn på tida det tar å sosialisere de små. For oss er det totalt meningsløst å starte prosessen med å skulle få dyr trygge å frata dem den eneste tryggheten de allerede kjenner, nemlig mamma.
Konsekvensene av praksisen vår er selvsagt at mange av kattene vi tar inn blir hos oss lenge. Noen av dem blir hos oss for resten av livet. Særlig kostnadseffektivt er det jo ikke. Likevel er det i høy grad meningsfullt, for også de av kattene våre som er skeptiske, eller ikke tør å bli håndtert av mennesker, viser oss at de trives og har god livskvalitet. Vi har med et par bilder av noen av disse i dag, og skal komme tilbake til dem om ikke så lenge, ifm med presentasjon av fostermoren deres.
Nesoddkatten 10 år
Den absolutt aller beste 10-årsgaven vi kunne fått, var muligheten til å bygge et «state of the art» kattehus, med god kapasitet. Drømmen, som vi håper en gang å kunne realisere, er et stort langhus, som vikingene hadde, der folk og dyr delte huset. Mesteparten av arealet i vår moderne variant skulle være til kattene, trolig i 2-3 ulike avdelinger som var innredet som så «vanlige hjem» som mulig, samt en sykestue / rekonvalesens / isolatavdeling. En mindre del av arealet måtte være en liten leilighet til en fast ansatt kattepasser. Huset måtte også ha kjøkken, vaskerom o.l og store, fine, rømningssikre utearealer for kattene.
Denne drømmen er selvsagt et resultat av at det er så veldig mange flere katter som trenger hjem, enn det er hjem som trenger katter. Vi innrømmer glatt at vi foreløpig er langt unna å kunne realisere det. Men! Hvis vi kunne sett inn i framtiden da vi startet opp for snart 10 år siden, tror jeg nesten ikke vi ville trodd det var mulig å komme dit hvor vi faktisk er nå – mht både volum og profesjonalitet på ulike fronter. Så vi satser friskt på at et stort, «state of the art» kattehus skal bli realisert før eller senere.
Hjelp oss gjerne å nå målet ved å bli Kattehjelper og Grasrotgiver! Og til dere som allerede er det – tusen hjertelig takk! Dere er superviktige samarbeidspartnere. Dette skal vi klare!
God søndagskveld til hver og en i sær.
