Søndag 05.10.25

Hva er dette, mon tro? Joda, dette er en «state of the art» rekonvalesenshytte for en som nettopp har kommet hjem fra tannlegen og trukket tenner, og som såvidt kan skimtes inni der hvis man ser godt etter.

Misforståelse

Noen ganger blir man misforstått, og av og til er det ekstra leit når det skjer. Det ble dessverre tilfellet etter at jeg skrev om Captain George forrige uke, og dette skal jeg komme tilbake til litt lenger ned i dagens epistel. Sannheten er nemlig at jeg bare har godt å si om damen som passet den fine gamle pusen.

Kokos og Koksi har flytta

Helt siden i sommer har vi visst hvem vi tror er drømmehjemmet til Kokos og Koksi. Det er flere grunner til at de ikke flyttet før nå, torsdag som var. For det første måtte den nye familien deres flytte inn i det nye huset sitt. Så måtte den verste varmebølgen gå over så ikke det ville være uutholdelig å holde alle dører og vinduer lukket.

Så måtte vi, helt uventet, ta farvel med mamma Blesen. Planen var at hun og Kakao skulle være igjen i skribenthuset sammen, så hva nå? Stakkars Kakao, som var så innmari knyttet til mamma’n sin, kunne jo ikke bli helt alene. Dermed flyttet vi Ember og Embla inn til K’ene. Så måtte E’ene og K’ene få tid til å bli ordentlig kjent.

Det viste seg å være en fin plan. Kakao lurte nok litt på hvor det hadde blitt av søsknene sine da han våknet opp etter en god hvil torsdag ettermiddag, men ikke så veldig lenge. Han virker veldig glad for å være bare med Ember og Embla, og det er gjensidig. De er en fin liten gjeng, som ikke lenger kommer i skyggen av de to utflyttede K’ene, som var langt mer frampå, begge to.

Jeg måtte så klart gråte en skvett da jeg skulle kjøre hjem igjen etter å ha installert verdens beste Kokos og Koksi i sitt nye hjem. Jeg gjør alltid det, uansett hvor godt det er at elsklingene endelig er der de skal være. De syntes begge det var skummelt med en gang, men nå har særlig Kokos begynt å slappe godt av. Koksi er fremdeles mer reservert, men det går framover med tryggheten hans også – og så lenge han har søstra si, har han det bra. Vi skal nok følge dem enda litt til, men gleder oss over å endelig kunne si: Lykke til videre i livet, kjæreste Kokos og Koksi!

Simone

I morgen blir det endelig Simones tur til å flytte. Vi har søkt aktivt etter et nytt (foster)hjem til henne ganske lenge nå, og håper hun vil trives sammen med Kuro, Felix og Dua som allerede bor hos Anne Mette og Biørn. Selv om vi tror Simone ville foretrukket å være enekatt, har vi en god følelse, siden alle katter har en tendens til å trives veldig godt hos AM og B. Trioen som allerede bor der er dessuten av det vennlige slaget. Vi holder dere oppdatert etter hvert.

Maleda

Nå er det lenge siden vi har skrevet om denne fine jenta, og det er skikkelig stas å kunne si at det går så kjempefint! Buret hun startet i – selv om porten for det meste var åpen – er nå pakket helt bort. Maleda koser seg med livet, er frisk som en fisk, og er en pratsom dame som har mye å fortelle om til fostermor.

Dette vil bare gi mening for dere som har lest reisebrevet mitt forrige søndag:

https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=1206439614851818&id=100064573728657

Billettdamen til Captain George leste også innlegget, og tolket det som at jeg mente hun hadde sviktet ham. Dette kunne ikke vært lenger fra sannheten. Jeg beskrev bare det faktum at de som gjentatte ganger hadde sett George ved den gamle billettbåten, aldri hadde sett henne, og at George så ganske dårlig ut. Det er imidlertid forståelig at formuleringen kunne tolkes som om jeg mente at hun hadde sviktet den gamle pusen – og det beklager jeg virkelig!

Jeg snakket jo en del med henne forrige gang jeg var på ferie der, og vet hvilken kjærlighet hun har til gatekattene rundt seg, og hvordan hun tar seg av dem.

Heldigvis kommenterte Lukrecija innlegget. I kommentaren beskriver hun både hvordan hun hadde ivaretatt George videre etter at hun hadde flyttet arbeidsplass, hvilke vurderinger hun og veterinæren hadde gjort, og ulike utfordringer rundt det hele. Jeg anbefaler alle som ikke har lest kommentaren hennes å gjøre det. (Følg linken over.)

I Nesoddkatten er vi så heldige at vi for det meste får gode ord fra publikum. Samtidig er vi på ingen måte ukjent med «å få så øra flagrer» av folk som ikke deler vårt syn på hva et katteliv er verdt. Det er derfor ikke vanskelig for meg å sette meg inn i den vonde situasjonen Lukrecija beskriver om at enkelte jaget gamle George. Det siste hun trengte var vel å lese det hun feilaktig tolket som disrespekt fra meg. Unnskyld, Lukrecija!

Ukas Houdini

Historien om Houdini er av de virkelig, virkelig hjertevarmende. Han var altså så krakilsk og i panikk da han ble tatt i felle 24. mai at han fikk flere sår i ansiktet. Jeg husker vi talte litt på knappene om det kunne vente til over helga eller ei å gi ham en sjekk hos vet.

Man skulle virkelig ikke tro det var samme katt som nylig var hos tannlegen for å rense tenner og trekke to vonde jeksler. Alt gikk fint. Den tidligere hjemløse stakkaren tar så klart rekonvalesensen på strak pote. Han har vært ute noen vinternetter før.

Håper ingen blåste bort i helga!

God søndagskveld.

Det er helt rørende hvor gode venner bl a Wasabi, Una og Gråpus er, selv om de opprinnelig kom fra helt ulike steder. Hensynsfulle Mia vet å ikke forstyrre der hun går forbi.