I tillegg er han litt dopet. Bonqat er et beroligende middel til katter, som kan brukes hvis pus er veldig redd i en gitt situasjon. Houdini fikk Bonqat på flyttedagen, for å hjelpe ham litt med stresset rundt det.
Houdini
Han har fått nytt fosterhjem siden sist, og om alt går så bra som vi både håper og tror, kan det også bli for alltid hjemmet hans etter hvert. Enn så lenge er han stadig installert i en stor hundeburhybel, denne gangen med egen doavdeling. Han har allerede «a room with a view» og skal også få litt mer inventar i hybelen med det første, så han har flere gode liggeplasser å velge mellom, og litt mer å holde på med.
Han er fremdeles veldig skeptisk til mennesker, men er faktisk allerede litt på glid. Se den lille videosnutten i nedenfor, der han tør å være utenfor hulen sin mens fostermor filmer ham gjennom den lille glipen i teppene som ligger over burene.
GPS til katt
Det kommer veldig mange annonser i facebookfeeden min om ulike GPS-varianter til katt om dagen. Noen av disse burde vært stoppet, etter min mening, pga villedende markedsføring. Misforstå meg rett – GPS kan være en super løsning for mange katteeiere! Men folk må være klar over at det *eneste* den gjør er å vise hvor pus er, *hvis* eieren følger med på appen og det er batteri igjen.
En GPS beskytter *ikke* pus verken mot å krysse trafikkerte veier og risikere å bli påkjørt, eller mot andre farer. Det virtuelle gjerdet man kan lage, stopper *ikke* katten fra å gå utenfor – det varsler bare eieren om at nå må du løpe og hente pus fordi den er utenfor der du er komfortabel med at den går.
Den verste reklamen jeg så nylig (som var engelsk eller amerikansk) ga inntrykk av at bare man hadde den aktuelle GPSen var det helt ok å slippe pus fra landet ut midt i byen! Hvis noen er så naive og uvitende at de tror på det, risikerer de jo at pus blir drept på første tur ut.
Konklusjon – GPS er helt topp når det gjelder å få oversikt over hvor pus er, men vær klar over at den ikke beskytter katten din mot noenting som helst.
🐈⬛ Nesoddkatten 10 år 🐈⬛
For 9 år siden i dag, da vi bare hadde holdt på i ca 10 måneder, hentet jeg Esmeralda. Frogn Smådyrpraksis hadde bedt om hjelp til en stor, men radmager katt som hadde blitt funnet med den lange pelsen full av tover og flått. Chipen hennes var uregistrert.
Jeg syns egentlig den store katten som startet med å hoppe opp på toppen av den høye bokhylla så ganske morsk ut. Hun brumma til meg også da jeg prøvde å nærme meg. Det tok likevel ikke mange dagene før vi ble veldig gode venner.
Hun lå på Dyrebar et helt år uten at noen savnet henne. Vi fant ut hvilken klinikk som hadde chip’et henne, men de insisterte på at det ikke var mulig for dem å finne ut hvem som hadde bragt henne inn for å få chip. (De løy. Det hadde fint vært mulig, men det kunne tatt dem litt tid.) Vi kontaktet veldig mange Maine Coon oppdrettere, uten hell – selv om det nok er mer sannsynlig at hun er en blanding enn renraset.
Hun ble hos meg hele det første året da vi håpet å finne ut hvem som savnet henne, og da vi endelig måtte gi opp, adopterte jeg henne. Båndet mellom oss var blitt for sterkt, jeg orket bare ikke tanken på å gi henne videre.
Men fremdeles kan jeg lure på hvor hun kom fra, hva som gjorde at hun ble hjemløs. Vi får nok aldri vite det, og det samme gjelder for veldig mange av kattene vi har hatt gjennom årenes løp. Vi aner ikke hva som hadde skjedd med dem, vi er bare veldig takknemlige for at vi fant dem, eller noen andre fant dem og tok kontakt med oss, så vi kunne hjelpe dem til et bedre liv.
God mandagskveld!
